Tidligere i sommer skrev Dagbladets Inger Merete Hobbelstad en kommentar om hva slags opplæring det bør legges opp til i norskfaget. Hun argumenterer for at det ikke lenger bør være karakter i sidemålet, men understreker samtidig at nynorsk er en «vital språktradisjon som har frambrakt noen av de fineste dikt, romaner, skuespill og gjendiktninger i Norge. Det har vært og vil fortsette å være den foretrukne målformen til markante språkkunstnere og samfunnsdebattanter. Nynorsk er et knudrete tre med dype røtter og løvsprettende grener.» Elever bør derfor lese nynorsk litteratur, men få slippe å måtte skrive på et språk de ikke behersker.
Hobbelstad spiller her på (minst) to klisjeer som bør utfordres. For det første at nynorsken først og fremst er spesielt poetisk og vakkert, for det andre at nynorskopplæring bare handler om kulturhistorie. Hobbelstad har helt rett i at norskfaget har blitt et oppsvulmet og eklektisk fag, et tema som har blitt grundig debattert det siste året. Ett av emnene som nesten er blitt tatt bort til fordel for mer kulturopplæring er grammatikken. Norsklektor Leif Rune Hausvik skriver i en kronikk i Bergens Tidende 30. januar at nynorskundervisningen langt på vei er den eneste muligheten til å gi elever en innføring i hva ordklasser er og hvordan verb og substantiv bøyes. Om en skikkelig opplæring i skriftlig nynorsk kuttes bort, står elever dermed mye mindre rustet til å lære øvrige fremmedspråk hvor kravene til språklig grunnforståelse er høyere. Uten å forstå hva som skiller hankjønns- og hunkjønnsbøying på norsk blir det desto vanskeligere å forstå tyske kasus eller fransk samsvarsbøying av verb.
Den norske tospråksituasjonen er viktig både kulturhistorisk og dersom man leser bøker og kommentarer i media. Nynorsken er selvsagt også en svært viktig innfallsvinkel til å forstå nasjonsbyggingen, historiske konfliktlinjer, dialektenes status og den egalitære språkpolitikken som fortsatt rår i Norge i dag. Men nynorskopplæringen bidrar også til en unik mulighet for elever til å sammenligne språkene og dermed utvikle en bedre språkinnsikt. Hobbelstad skriver at det å lære å skrive og kommunisere med språk stadig blir viktigere, skal en da bøte på det ved å redusere på skrivingen av nynorsk? Nei, tvert imot burde elever få muligheten til å øve seg mer på sammenlignende, skriftlig arbeid. For skriving handler ikke bare om sjanger og resonnement, men vel så mye om språkfølelse og kjennskap til et visst mangfold av uttrykk.
Utenom de tospråklige færøyingene, er det nordmenn som forstår de andre skandinaviske språkene best. Det at vi er vant med å bli utsatt for ulike dialekter og språklige variasjoner blir av språkforskere pekt på som den viktigste årsaken til vår relativt høye forståelse. Det er likeledes ingenting som tyder på at vi blir bedre språkbrukere av å lære bare ett skriftspråk.
Hobbelstad skriver at «den enkelte må få tenke og kommunisere på det språket som for dem er flettet sammen med tanken - og lese de som bruker den andre målformen med følsomhet og forståelse.» Om man følger denne tankegangen er det mye annet som kunne vært kuttet ut. Fremmedspråk er et nærliggende eksempel, men diskusjonene i dag går på om man skal ha større og tidligere vekt på tredjespråk, i tillegg til engelsk. Matematikk er også en form for språk som beskriver verden rundt oss, men ingen mener vel at man bare burde lese matte og slippe å lære å regne selv.
Å lære å uttrykke seg på andre måter enn det som er umiddelbart flettet sammen med tanken er nettopp det mye av læring handler om. Et lite barn kommuniserer sine basale behov på de enkleste måter, men sosialiseres etter hvert til å uttrykke sine tanker og følelser stadig mer komplekst og variert. Er målet å lære opp selvstendige og kritiske borgere som kan delta i samfunnet på en god måte, trengs det mer praktisk utfordring av uttrykksmønstre, ikke mindre.
Det er ingen tvil om at nynorsk virker fremmed, vanskelig og unødvendig på mange. Det samme gjelder matematiske formler og naturfaglige begrep. Likevel lærer vi å analysere, reflektere og kommunisere ved hjelp av disse verktøyene. Det pedagogiske utbyttet en har ved å lære å skrive nynorsk (og andre uttrykksformer), kommer i tillegg til egenverdien det har å lære et språk som er rotfestet i den norske dialektfloraen og som brukes av store deler av landets befolkning.