På NRK Dagsnytt 22/11.18 var det et innslag om en ny rapport fra Folkehelseinstituttet som viser at bruken av sovemedisin i aldersgruppen 0–17 år nær er tredoblet de siste ti årene. Søvnspesialist Karin Naphaug ble intervjuet i innslaget og kunne fortelle at fastleger hyppig skriver ut allergipreparatet Vallergan til barn under fire år. I 2016 fikk 2999 barn resept på sovemedisiner, i 2017 var det 3642 barn som tok piller for å sove. I dette virkelighetsbildet er den liksom ikke så morsom lenger, den scenen hvor Fleksnes er barnevakt og vurderer å gi ungene Valium.
Maria Knoph Vigsnæs skrev om denne tematikken tidligere i år, på nrk.no. Hun refererer til seniorforsker ved Folkehelseinstituttet, Børge Sivertsen, som mener at friske barn som sover dårlig ikke skal gå på sovemedisiner. Han fraråder all foreskrivning av Vallergan til små barn. Søvnforskeren forklarer at barna trenger tid på å lære seg at det er forskjell på dag og natt, og at barn, som voksne, har ulike søvnbehov.
Den siste tiden har legemiddelet Melatonin overtatt på markedet som den hyppigste sovemedisinen i bruk til barn. Melatonin blir markedsført som kroppens naturlige hormon, men Folkehelseinstituttet er svært skeptisk til bruk hos barn da dette er et medikament som kun er godkjent til pasienter over 55 år. Det er lite forsket på langsiktige bivirkninger.
Sivertsen tror økningen av søvnmedisinering først og fremst kommer av endrede holdninger til sovemedisin. Jeg tror ikke foreldre velger å gi barnet sitt verken en skrikekur eller sovemedisiner med lett hjerte. Men tiltak som legitimeres av helsepersonell blir fort en utbredt vane og etter hvert en praksis vi aksepterer. Jeg ser virkelig viktigheten av at foreldre og barn får sove, men kunne vi vurdere å la oss inspirere av krysskulturell sammenligning før vi foreskriver dop?
Utmattelse på grunn av søvnløshet er et utbredt problem blant småbarnsforeldre i USA og Vesten. Antropologene Robert A. Levine og Sarah Levine har i boken «Do parents Matter» (2016), analysert tilnærmingen til spedbarn i mange forskjellige kulturer verden over. De konkluderer med at en viktig årsak til at småbarnsforeldre i den vestlige verden har problemer med barn og søvn, dreier seg om måten vi innretter oss på om natten. Foreldre i disse delene av verden har i motsetning til i resten av verden valgt vekk å sove sammen med sine barn. Dette er for mange andre folkeslag uforståelig, så mange som 90 % av verdens foreldre sover ifølge forskerne sammen med sine barn.
I flere av innleggene i etterkant av min kronikk «Omsorgssvikt i statens regi» i Dagsavisen 19/10.18, om mulige tilnærminger til spedbarn og søvn, har hensikten åpenbart vært å dempe mitt varsko om farene ved såkalte skrikekurer. Dette har blitt gjort ved blant annet å vektlegge at det er barna som har bikket 6 måneder vi eventuelt definerer søvnproblematiske forhold ved, om de har et søvnmønster som ikke samsvarer med våre behov og forventninger.
Jeg kjenner meg ikke beroliget av at saken har fått denne vinklingen. Jeg er nemlig overbevist om at det i all hovedsak er i urealistiske forventninger til spedbarnet, samt våre behov knyttet til hvordan vi organiserer samfunnet, at problemet ligger. Ikke hos barna våre. Det er ikke et problem når babyen på 6, 9 eller 12 måneder ikke kan sovne alene, heller ikke når hen trenger melk eller nærhet om natten. Det er akkurat som det skal være. Når vi problematiserer dette og plasserer det innenfor det unormale, lager vi grobunn for at flere bekymringsverdige tiltak settes inn for å «normalisere» en situasjon som i utgangspunktet er helt normal.
I Vårt land 22/11 påpeker Cathrine Elisabeth Weyde Wilhelmsen at å diskutere om man er for eller mot «skrikekur» har vist seg å være lite hensiktsmessig. Hva foreldre derimot kan gjøre for å etablere gode søvnvaner og behandle søvnproblemer hos spedbarn, mener hun er langt mer interessant.
Gråtekurer fungerer faktisk, om ensom søvn er det eneste målet vi har for øyet. Det er det vi taper i prosessen som bekymrer meg. For det som skjer når barnet slutter å gråte er også at det resignerer. En gruppe britiske hjerneforskere har beskrevet nettopp dette som farlig. En omfattende nevrologisk studie fra 2004 kan fortelle om hvordan store mengder kortisol skylles gjennom hjernen når barnet gråter lenge uten trøst. Dette hemmer utviklingen av deler av barnets hjerne. Forskerne mener en konsekvens kan være større tilbøyelighet til aggresjon, angst og depresjon senere i livet. Dette er ubehagelig informasjon. Men det er informasjon vi faktisk må forholde oss til og dermed blir det helt feil å la dette munne ut i spørsmålet om hvorvidt debatten er hensiktsmessig eller ei. Vi trenger denne debatten.
Jeg får ofte bemerkninger om at jeg ser ut til å ha kommet meg uforskammet energisk gjennom en småbarnsfase som har vart i over ti år. Her er mitt triks: La barnet sovne på puppen og nyt ammesøvn tett i tett med ditt barn, bygg ut senga og optimaliserer forholdene for samsoving.
Professor James McKenna jobber ved the University of Notre Dame i USA hvor de har en egen avdeling som blant annet ser på hvilke konsekvenser forskjellige sovemiljø har for foreldre og barn. Han slår, som meg, et slag for ammesøvn. Slik vil du få mer søvn og faktisk også redusere risikoen for krybbedød. Studier viser nemlig at den hyppige ammefrekvensen gir barnet en lettere søvn, samt at mor responderer raskere på barnets signaler. Det er faktisk ikke et mål at spedbarn skal sove tungt og dypt hele natten gjennom. Det er ammingen på natten som øker og opprettholder melkeproduksjonen. Det er dessuten forskjell på dagmelk og nattmelk. Søvndyssende hormoner forekommer i større grad i morsmelk fra kvelds- og nattamming og morsmelk fungerer på denne måten som søvnregulator.
Kan det være slik at det er i de unaturlige forholdene vi etterstreber å få våre barn til å finne søvnen selv i, at roten til de utbredte reguleringsproblemene i vårt samfunn er å finne?