Den 19. juni 1997 stemte Stortingets mindretall mot opprettelsen av kjerneområder for store rovdyr. Begrunnelsen var at Norge ikke var forpliktet til å bygge opp egne bestander, og de var uenige i at Norge ikke var forpliktet til dette etter Bernkonvensjonen. Flertallet, som omfattet hele Arbeiderpartiets gruppe minus Grethe Fossum, hele KrF og hele SV minus Magnar Sortåsløkken, la regjeringens og stortingsmeldingens fortolkning til grunn (Egentlig var det flertall mot statsråd Berntsens forslag, men han tvang sine egne på plass med internt kabinettspørsmål). Dermed var grunnlaget lagt for dagens ulvesone.
De fire neste år arbeidet hele den norske rovdyradministrasjonen under høytrykk for å øke bestandene mot et ennå uavklart mål, gjennomføre en bred kampanje på alle områder for å øke oppslutningen i folket og bygge opp miljøbyråkratiet. Omorganisering av forskningen og innretning av nye forskningsprosjekter ble tilpasset den nye tids miljøkrav. Hånd i hånd med dette ble det satt i gang en karusell av prøveordninger og "tiltak" for å begrense skadevirkningene, men uten påtakelig virkning. Og til slutt var grensen nådd. En måtte ta ut noen av de total-fredede ulvene.
Det var ikke enkelt. En dom i Oslo namsrett i 2001 ble skjellsettende for begrunnelsen av politikken, men i mindre grad for praksis. Det ble slått fast at den tolkning av Norges internasjonale forpliktelser som mindretallet hadde lagt til grunn i 1997, var den korrekte. Men samtidig klarte departementet via Regjeringsadvokatens saksframstilling å villede retten til å oppfatte dette som stortingsflertallets standpunkt.
Det hadde den åpenbare fordel at hovedlinjene i politikken kunne videreføres på det grunnlag som miljåbyråkratiet hadde lagt til rette, med bare noe ubetydelige justeringer av fredningsbestemmelsene. Dette ble så konfirmert med en ny rovviltmelding, presentert av en representant for det by-Høyre som hadde brakt partiet i regjeringsposisjon med KrF og Venstre.
På dette grunnlaget er rovviltforliket av 2011 inngått. På dette grunnlaget er regjeringen Solbergs ulvemelding utarbeidet. Det samme gjelder det siste "forliket" mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet. Dissensen til SV, Venstre og MDG er basert på en grumset videreføring av stortingsflertallets vedtak av juni 1997. Senterpartiet står som forsvarer av mindretallstandpunktet av juni 1997, men har ikke helt klart å frigjøre seg fra sin egen deltagelse i forliket av 2011.
Oppsummert: Ingen av partiene har funnet det relevant å vurdere konsekvensene av at Stortinget ble feilinformert i 1997 - og som følge av dette ga miljøbyråkratene mulighet til å oppfylle sin egen målsetning: Levedyktige bestander av store rovdyr. Den er det deres fremste representant, Vidar Helgesen, kjemper for i dag.
Enda verre: Ingen av partiene har funnet det relevant å vurdere konsekvensene av at Regjeringen i 2004 fremmet en ny rovviltmelding hvor påvist brudd med tidligere forutsetninger blir framstilt som kontinuitet og videreføring av politiske hovedretningslinjer.
Den grumsete og uavklarte situasjon som dette har skapt, kan i dag avleses direkte gjennom den debatt som pågår i Stortinget,
Kommer pressen til å nevne noe av dette i morgen? Nei.