«Det er derfor et godt råd å alltid betale forfalte renter før de blir lagt til gjelden», står det nøkternt på internettet når jeg søker på renters rente. Dette matematiske fenomenet skal Albert Einstein ha kalt «verdens åttende underverk». Den sterkeste kraften i universet, blir den også omtalt som. Ikke rart jeg var vettaskremt.
Det er in med renter igjen. Alle skal visst ha nå. Det heiteste samtaleemnet rundt middelklassens bord, kan jeg love. Sentralbanken satte torsdag opp renta med noen små poeng. Den såkalte rentebanen er på oppadgående. Boligkjøperne fryser til som et rådyr i lyskjeglene til bilen. En ny generasjon står nå på trappene, klare for å bli introdusert for dette mytiske og for mange unge nordmenn helt ukjente fenomenet, rente.
For mange er renter noe foreldregenerasjonen vokse opp med. Noe kuriøst som svarthvitt-TV eller tuberkulose. Eller tyskere i gatene. Uvirkelig, utenkelig og helt fremmed. Et vonde som menneskehetens beste hjerner har evnet å avvikle slik at modernitetens barn skal få bruke mest mulig av sine penger på latte og tekniske jakker. Men nå er den her igjen, den fryktelige renta. Rull litt på ordet, rrrente. Det er litt som rrrumpe, rrrunke. Det gir dårlige assosiasjoner.
Sjøl hadde jeg store problemer med renter da jeg var liten gutt. Ikke at jeg hadde lånt penger i det grå kaste på stikka-markedet, eller kjøpt LP-plater på krita, eller at jeg hadde foreldre uten økonomisk sans. Det var ikke ubetalte regninger som lå og fløyt over alt, ikke forfall og avdrag i hver krok som forplantet seg ned i sjelen til den lille håpefulle. Nei da, det var villa og greier, Saab og farge-TV, hytte og tre måltider om dagen, men et eller annet klikka i meg. Jeg lå våken om nettene og tenkte på renters rente som spant av gårde. Det er jo universets sterkeste kraft!
Tankene på lån som este til det helt uhåndterlige bare vokste og vokste i det lille guttehodet. Jeg var kanskje ti år. Jeg gråt! Fatter måtte trøste meg der jeg gikk rundt i huset full av redsel for at rentene og rentenes onde fetter, renters rente, skulle komme og ta meg. Det var bilder av bank og et tall som vokste i hodet. En byrde som vokste, rentekostnader som ble lagt på lånet, og en gutt som ikke maktet. Det gikk over. Det var en eksistensiell krise, guttens reaksjon på at han var del av en økonomi. En slags dødsangst.
Da gutten ble ung voksen var renta på 12–13 prosent og leiligheten til 250.000 som han leide, men kunne få kjøpt, var hinsides all overveining. Renters rente. Rrrumpe. Rrrrunke. Jeg syns nesten synd på de unge voksne som har lånt alt de klarer og som nå må ralle om renters rente over Chablisen.
Et sted på internett har milliardæren Warren Buffet illustrert den økonomiske og matematiske kraften med eksempelet Columbus. Herr Columbus’ reise til Amerika i år 1492 kostet den spanske dronningen mye penger, men likevel et beskjedent beløp i det store og hele – 30.000 dollar. Hadde dronninga investert den samme summen til 4 prosent rente, ville Spania hatt 7 trillioner dollar i dag. Til sammenligning var Spanias brutto nasjonalprodukt i 2017 på 1,2 trillioner. Jeg går ikke god for tallene, men tenker at det lønner seg å spare. Og ikke minst, det er lurt å være rik. Da er renters rente en drøm og ikke et mareritt.