Den polskfødte paven Johannes Paul II var ikke fyndordenes mester, men én setning vil leve igjen etter han: «Av alle uviktige ting i verden, er fotball den viktigste».
Det har ikke lyktes meg å finne ut når han uttalte det, men det skal ikke forundre meg om det var i forbindelse med et verdensmesterskap i fotball. Det var en strålende analyse av fotballens innflytelse i verden, og den er ikke blitt mindre aktuell. Stemningen som skapes når 22 utøvere løper etter en ball, har innvirkning på alle samfunnsområder, enten det er politikk, økonomi eller religion.
Fotball og religion, ja. I det pågående VM i Russland får dette en ny dimensjon ettersom en ny superstjerne har åpenbart seg på himmelen det siste året. I motsetning til Lionel Messi og Cristiano Ronaldo, er Liverpool-spilleren Mohamed Salah troende muslim. Egypteren praktiserer faste under Ramadan – noe som skapte betydelig engstelse hos Liverpools supportere før Champions League-finalen i Kiev nylig.
Det endte med at Salah forlot arenaen gråtende i det 27. minutt – ikke på grunn av for lite matinntak, men fordi Real Madrid-spiller Sergio Ramos ga den gudbenådede teknikeren en litt for røff behandling. Med stjernen ute, endte det med tap for Liverpool.
Den meste kjente sangen som synges på Liverpools hjemmebane er «You`ll never walk alone». Selv folk som ikke har et eneste religiøst fiber i kroppen, blir andektige i møte med denne voldsomme kraften. Salahs inntreden på Anfield Road med 43 mål i protokollen har tvunget supporterne i ny retning: «If he scores another few, then I`ll be muslim too» er en sangstrofe som har gått igjen denne sesongen. Om ikke folk blir omvendt til islam, så håper i hvert fall mange muslimer på at Salah skal bidra til å redusere islamofobien.
Noen vil kalle det et paradoks – i en verden som blir stadig mer sekularisert, blir det religiøse i fotballen stadig mer verdsatt. Salah hylles for at han synliggjør sin religion. Scorer han et mål vender seg han mot Mekka og ber. Etter siste seriekamp tok han med sin kone ut på banen. Hun var iført hijab.
En finger i været, kneling, kyssing av gressmatta og korsing er ikke noe nytt, men effekten blir så mye sterkere når kameralinsene dekker hver kvadratmillimeter av en fotballarena. Den minste detalj og symbolmarkering blir fanget opp. TV-produsenten virker å være spesielt interessert i å formidle spillernes bruk av religiøse gester. Spillerne legger merke til hva som gir dem oppmerksomhet, og de agerer deretter. Noen markeringer er ekte, andre kan være mer beregnende.
Og så kan man saktens problematisere det teologiske: Er det Gud eller Allah som hjelper spiller til å score spektakulære mål? Det er ikke min tro, men tenker at dette inntrykket kan skapes hos millioner eller kanskje milliarder av TV-seere.
Min favorittklubb er Molde. For 19 år siden kvalifiserte klubben seg til spill i Europa. Det ble et brutalt møte med blant annet greske Olympiakos. Den toneangivende spilleren på banen var den dypt religiøse, brasilianske Giovanni. Han scoret to mål, og gresk presse omtalte han som Gud.
Det ble for mye for Giovanni. «Ikke kall meg for Gud. Jeg er bare et helt vanlig menneske».
Takk, Giovanni!