Debatt

Reisebrev fra en døende verden

Førjulskaoset på Gatwick lufthavn sett i et klimaperspektiv.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Ditt fly er kansellert». Tekstmeldingen er fra Norwegian. Dermed er min andre flyvning fra Gatwick flyplass i London til Gardermoen avlyst denne dagen like før jul. Siden klokka sju har jeg vandret mellom passkontroll, rullebånd og informasjonsskranker. Jeg har stått i køer som aldri slutter og kontinuerlig oppdatert The Guardians nyhetsstrøm om droner. Nå begynner jeg å bli desperat: Må jeg feire jul alene, langt unna dem jeg er glad i? Så jeg ringer mamma og forteller at jeg er dronefast.

Dra med SAS fra Heathrow, jeg betaler en andel, sier hun.

Så enkelt. Jeg kjøper meg ut. I løpet av ett minutt har jeg brukt telefonen til å kjøpe det tredje siste setet på SAS-flyvninger til Oslo den dagen.

Prisen er flere tusen kroner.

Husker du denne? Vi som går i søvne mot stupet

På vei ut av flyplassen går jeg forbi familier med barn, eldre par og vennegjenger som sitter og ligger på seter og gulv. Folk fra hele verden står i køer til kafeer, kiosker og flyselskapenes serviceskranker. Noen har tatt frem en kortstokk. Andre har rullet ut soveposen sin, om de er så heldige å ha en. De av de reisende som feirer jul, ønsker like sterkt som jeg å nå frem i tide. Når jeg trår om bord i toget som tar meg bort, deler vi ikke lenger samme skjebne. Jeg kommer hjem til jul.

BBC har meldt at droneforstyrrelsen kan være en klimaaksjon. Hva om det stemmer? Gatwick denne førjulsdagen er et mikrokosmos der klimaendringenes virkninger spilles ut, tenker jeg på tuben til Heathrow.

Jeg hadde ressursene som trengtes for å komme seg unna. Penger, teknologi, nettverk og kompetanse. Jeg er rask og frisk. Ikke minst var jeg på egenhånd, uten ansvar for små barn eller syke og gamle.

Det samme kan ikke sies om kvinnen som skulle til Istanbul. Kvinnen og de to barna hennes hadde allerede sovet en natt på flyplassgulvet da jeg kom, leste jeg i en BBC-artikkel. Nå var hun redd for hva som skjedde om familien gikk tom for penger: «I want to give up right now, it’s making me so anxious».

Antagelig hadde hun ikke penger til å kjøpe tre svindyre billetter, eller familiemedlemmer som kunne betale. Kan hende manglet hun teknologien og kompetansen som var nødvendig for å sikre seg en billett fra en annen flyplass. Og ganske sikkert var det vanskelig å dra ungene med på den kronglete tog- og t-baneturen mellom Londons to største flyplasser.

Nøyaktig slik rammer klimaendringene, langs akser som rik-fattig, nord-sør, ressurssterk-ressurssvak. Strukturer som kjønns-, klasse- og rase-undertrykking former aksene. Kvinner har oftere ansvar for familiemedlemmer. Menn har oftere pengene som trengs for å flykte. I Nature is a Battlefield (2016) bruker Sorbonne-sosiologen Ramzig Keucheyan orkanen Katrina som et eksempel på hvordan klimaendringene rammer forskjellige befolkningssegmenter ulikt. I New Orleans døde flest afroamerikanere og eldre, relativt sett. Mange afroamerikanere bodde i fattigstrøkene som lå nærmest havet, der infrastrukturen var dårlig. Myndighetene nedprioriterte nødhjelpsarbeidet i disse bydelene. Derfor skriver Keucheyan at økokrisa forsterker klasse-, kjønns- og raseulikheter. Han mener til og med at miljøet bør regnes som en egen faktor i interseksjonelle analyser: Bor du et sted med ødelagt miljø, utgjør dette faktumet et undertrykkende lag som sedimenteres over lag som kjønn og hudfarge.

Slik skaper klimaendringene vinnere og tapere.

På Gatwick var jeg en vinner.

Kvinnen med to barn var en taper.

Om vi var i et katastrofeområde, et sted rammet av flom eller tørke, ville situasjonen vært den samme. Jeg kunne betalt meg ut.

Droneforstyrrelsen på Gatwick var nok ikke en klimaaksjon. Aktivistene måtte sagt ifra om klimamotivet om de skulle rettet oppmerksomhet mot saken.

Men likevel, som et laboratoriumseksperiment for klimaendringer, var dronedramaet effektivt. Gatwick flyplass illustrerte hva som skjer nå, over hele verden.

Hege Ulstein: Den politiske oljeplattformen

På Heathrow siver en eim av dyre parfymer fra taxfreen. Julepynt og juletrær glitrer om kapp. Det er deilig å være rik. Et minne dukker opp fra hukommelsen. En jul for seks år siden mellomlandet jeg her, da jeg fløy fra Accra til Oslo. Som idealistisk tenåring hadde jeg tilbragt høsten i Ghana, der jeg hadde sett miljøproblemer og studert 70-tallets avhengighetsteorier.

Flyplassen var like polstret med juledekorasjoner den gang som nå. Jeg husker jeg fnøs av den påkostede pynten. Storbritannia hadde robbet koloniene for ressurser, og brukt dem i sin egen velstandsøkning. Industrialiseringen og kolonialiseringen ødela natur og akselererte temperaturstigningen i atmosfæren. Luksuspynten på Heathrow ble bildet på Vest-Europas rikdom, muliggjort gjennom århundrers ressursran.

Det er lenge siden jeg var i Ghana.

Jeg har resignert, blitt konform.

Jeg vandrer gjennom Terminal 2 med en tilfreds mine. Blir forført av juletrærne, synes de glitrer pent. Vurderer om jeg skal drikke øl eller kaffe. Unngår å tenke på om julelysene symboliserer ressurssløseri og artsutryddelse.

Men når jeg går om bord i flyet, er de blendende julelysene langt unna. En kvalme stiger i halsen. Jeg kjenner den igjen. Dette er bekymringsklumpen i halsen, ikke oppkast.

Det er som om kvalmen spør: Burde du ikke blitt på Gatwick, i solidaritet eller for å forsøke å gjøre noe?

Solidariteten ville vært nytteløs. Jeg kunne ikke endret noen ting. Ekte solidaritet med verdens mennesker ville vært å la være å fly, latt være å sette meg på E-setet på rad 31.

I et fly på vei bort fra London ødelegger jeg livsvilkårene for mennesker andre steder på jorda. Jeg minsker sjansene for at mine potensielle barn får gode liv.

I mørket over Nordvest-Europa, i en ødeleggelsens maskin, slår det meg: Jeg er et monster.

Som et av verdens mest privilegerte mennesker har jeg utnyttet privilegiene mine til fulle.

Jeg har sett på meg selv som hun som arbeider for miljøet, hun som sykler og kjøper bruktklær. Hun som jobbet i Natur og Ungdom. Hun som stemmer på partiet hun mener har best miljøpolitikk.

Men jeg har lurt meg selv hele tiden.

Jeg er en ødeleggende kraft, et monster.

Jeg lukker øynene og presser leppene sammen. Håper det ser ut som jeg sover. Ingen må se at jeg gråter.

Så husker jeg: I Uro (1998) skriver Finn Skårderud om hvordan vi, de moderne menneskene, skammer oss. Forskjellen på skyld og skam finnes i verbene gjøre og være. Mens skylden inntreffer når vi har gjort noe galt, handler skammen om at noe er galt med personene vi er. Skammen er mer egosentrisk enn skylden. Derfor er skam mer relevant enn skyld i individualismens tid. Jeg føler ikke bare skyld for ødeleggelsen, men også skam over å være en person om ødelegger natur og menneskeliv.

For meg er dette en særegen skam, en økoskam.

Fordi skammen omfatter hele jeget, er den mer lammende enn skylden. Jeg klarer ikke endre meg, og langt mindre verden. Det finnes selvsagt unntak blant de moderne menneskene, som kvinnesaks-, urfolks- og miljøaktivister som makter å rette sinnet utover: Det er ikke oss det er noe galt med, det er samfunnet. Slik forsøker de å være en omformende kraft.

Så jeg må forsøke å vende sinnet utover.

Jeg er et monster, men et monster samfunnet har skapt. Jeg ble født som monster. Født som eier av et oljefond med eierandeler i fossilindustri. Født inn i en familie som fløy til Syden om somrene. Bare de som klarer å bryte ut, leve som de preker, unngår å være et ødeleggende menneske.

Selvsagt må jeg som individ fly mindre. Men viktigere, økoskammen må omformes til systemendrende krefter. Jeg skal være sint på lederne som lager for svake klimaavtaler og kreve samfunnsendringen vi vet vi må gjennom. Kan hende blir jeg å finne i Extinction Rebellions rekker til våren, aktivistnettverket som okkuperte Londons gater med ikkevoldsmetoder forrige høst.

Flyet lander. Setet rister. Jeg åpner øynene. Fra plassen min bakerst i flyet kan jeg så vidt se ut på en snødekket bygning.

Jeg er hjemme.

Mon tro om det samme gjelder for kvinnen og barna som skulle til Istanbul.

Mer fra: Debatt