ANNONSE

15-08-2013

Regnbuen over Sotsji

Ikke hør på Gerhard Heiberg. Sy det upolitiske regnbueflagget på alle norske uniformer.

Forrige ukes store snakkis på sosiale medier var et kraftfullt brev fra den britiske multikunstneren Stephen Fry til Den Internasjonale Olympiske Komité (IOC). Stephen Fry er jøde og homofil. I brevet dro han sammenligninger mellom Hitlers 1936-leker og de forestående vinterleker i Sotsji. Mens naziregimets forfølgelse av jødene både før og særlig etter Berlin-lekene er svært godt dokumentert, har det vært langt mindre oppmerksomhet rundt russiske homofiles (og transseksuelles) stadig vanskeligere situasjon. Frys brev bidro til større fokus på en viktig sak.

Dessverre munnet hans brev ut i en håpløs oppfordring. Flytt lekene, krever han, gjerne til Lillyhammer (sic!). Å be IOC om å flytte et olympisk arrangement et halvt år før de skal gjennomføres er imidlertid like nytteløst som å be herr Fry om å skifte legning. For alle dem som skal delta og for oss som gjerne vil se på konkurransene er det likevel grunn til å spørre: Er Stephen Frys sammenligning mellom Berlin og Sotsji i det hele tatt holdbar?

Da Russland avkriminaliserte homoseksualitet i 1993 var det etter påtrykk fra Europarådet. Historisk sett hadde homofili lidd samme skjebne i Sovjet-unionen som ellers i verden: fordømt, fornektet, fortiet og i enkelttilfeller forfulgt. Muren var imidlertid falt for fire år siden, verden var under lynrask forandring, Russland ville være en del av den. Det er imidlertid få tegn til at de grunnleggende holdningene til homofili i befolkningen var under radikal endring. Framveksten av LGBT-bevegelser (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) utover 90-tallet og vårt århundre hindret ikke at det allerede i 2002 ble fremmet et forslag i Dumaen om re-kriminalisering av homoseksuelle handlinger.

Mens mange av LGBT-bevegelsene gikk i oppløsning, blant annet som følge av trakassering, voldelig forfølgelse, manglende midler og støtte samt at flere av frontfigurene rett og slett valgte å emigrere vestover, ble forslaget om re-kriminalisering på nytt fremmet i 2009. Også denne gang falt forslaget. LGBT-aktivister ble imidlertid i stadig sterkere grad motarbeidet og trakassert. Forsøk på å arrangere Moscow Pride på fredelig vis strandet gjentatte ganger, og i 2010 ble Russland dømt i den europeiske menneskerettighetsdomstolen for slik ikke å ha beskyttet LGBT-menneskers rett til ytringsfrihet.

Dommen har ikke stanset russiske myndigheter. Stadig flere regioner har de siste årene innført lovforbud mot «propaganda for ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner», inntil loven sist juni ble gjort gjeldende for hele Russland. Ettersom historien har vist oss at «propaganda» er et tøyelig begrep, særlig for autoritære myndigheter, blir loven i praksis et organisasjonsforbud, samt et forbud mot på noe vis å åpenbare sin «ikke-tradisjonelle seksuelle legning» i offentlig sammenheng. De rundt sju millioner homofile russere (av drøyt 140 millioner innbyggere er dette et forsiktig estimat) må leve skjulte liv. De må også leve med myndighetenes velsignelse av en «avviksdiagnose», noe som neppe virker beroligende på gatemobben som fra før av har mange liv på samvittigheten.

Nazitysklands forfølgelse av jødene er usammenlignbar med noe annet i historien. Det finnes likevel viktige fellestrekk mellom deres behandling av jødene og Russlands ditto av de homofile i dag. Her nøyer jeg meg med å peke på to:

For det første ser vi en eskalerende utvikling. Der jødene systematisk - og i økende grad - ble fratatt rettigheter, forfulgt og trakassert gjennom hele 30-tallet fram til tragedien under krigen, ser vi at Russland de siste 20 årene har gått fra ille til verre i sitt syn på og behandling av LGBT-mennesker. Fra motvillig aksept i 1993 til åpen fiendtlighet i 2013, fra at myndighetene gjorde seg blinde for mobbens vold til at myndighetene lovhjemler straffeforfølgelse. På en graf ser det alvorlig ut for årene som kommer. Slik det ville gjort i 1936 hvis verden hadde villet se det.

For det andre er det å være jøde (i nazitysklands definisjon) ikke noe du kunne velge deg inn og ut av. Slik er det også for homofile. Å være homofil eller jøde var og er ikke et politisk valg, men å være seg selv. Å være seg selv er også å ytre seg: å bære en Davidstjerne eller et Lambdategn rundt halsen, å kysse sin elsker ved en elvebredd, å være stolt av sine barn og vise bilder av dem til andre. Dette er ikke politikk, det er liv. Når IOC-representant Gerhard Heiberg så sent som sist tirsdag uttalte at bruken av for eksempel en regnbue-pin ville være brudd på det olympiske charter som «politisk ytring», vitner det om en så grenseløs mangel på grunnleggende forståelse for det å være menneske at det er fristende å kreve at Norge melder seg ut av den olympiske bevegelse. Ordet «boikott» trenger seg på. Boikott OL! Boikott IOC og Gerhard Heiberg!

Men boikott hjelper ingen. Det så vi ikke minst klart da Russland, den gang som Sovjetunionen, sist ble gjenstand for deler av vestens symbolske protest. Den ett år gamle krigen i Afghanistan ble avsluttet først åtte år senere, og da av helt andre grunner enn at Tore Strømøy ikke fikk kappgå i Moskvas gater.

Det vi kan gjøre, er enkelt: Ikke hør på Gerhard Heiberg. Sy det upolitiske regnbueflagget på alle norske uniformer. La hver eneste drakt være prydet. Ledere og utøvere, alle som én, la dem bære et ørlite symbol på at vi ikke finner oss i det. Flagget er verdenskjent, det er vakkert, og det ville være en utstrakt hånd til de millioner av mennesker som lever stadig farligere i sitt eget land av én eneste grunn: De er den de er. Et lite flagg på våre drakter ville fortelle dem at en av verdens mektigste vinteridrettsnasjoner ser dem. Vet om dem. Vil dem vel. Ikke mye, dette regnbueflagget, men uhyre mye mer enn ingenting.

Niggeren Owens sprinter, skrev Nordahl Grieg etter Berlin-OL. Germanerne stuper sprengt/Det blonde stadion undres/ føreren mørkner strengt/Men tenk da med trøst på alle/jødiske kvinner og menn/som sprang for livet i gaten/dem nådde dere igjen!

Denne gangen, 78 år senere, dreier det seg om andre kvinner og menn. Men de løper fortsatt for livet. - Glem det, sa Gerhard Heiberg bombastisk om bruk av regnbue-flagget.

For min del håper jeg inderlig at alle husker det.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!