09-10-2014

Rasisme er rasisme

Ved ikke å kalle våre fordommer ved rette navn, fratar vi oss muligheten til å kvitte oss med dem.

Språk forandres. På norsk ser vi at den østfoldske l-en kryper nord- og vestover, og det er langt mellom tenåringer som snakker rent når de melder om at de skal på kino med kjæresten. Ord kommer og går; selv møter jeg himlende øyne når jeg hver morgen oppfordrer til å putte matpakka i ranselen. Det er helt greit. Språk er organisk, kj-lyden strengt tatt ikke noe å frede, og skolesekk er et minst like bra ord som ransel. Verre er det når ord vi trenger blir ubrukelige.

Rasisme er et av dem. Det er på norsk etter hvert blitt så snevert at det knapt kan benyttes til noe. Ordet er videre så brennemerket at bruken av det tenderer til å avspore enhver debatt, i stedet for å være et redskap til å belyse hva en sak, et utsagn eller en handling faktisk dreier seg om. Ordet rasisme er blitt redusert til et «kort» som trekkes, i et spill der du da per definisjon har tapt fordi det blir «for lettvint». Det er krympet til noe som til nød kan benyttes på de mest groteske utsagnene fra anonyme eller velkjente nettroll. Men ikke særlig mye mer.

I stedet tyr man i offentlig ordskifte til omskrivninger. Fremmedfrykt er lov å bruke, om enn med forsiktighet. Innvandringsfiendtlig er selvsagt tøffere enn ditto -restriktiv, mens fremmedhat igjen ofte blir for sterkt. Islamkritisk er pent og pyntelig, islamofob verre, men til tider gangbart. Til tider blir disse begrepene brukt korrekt, det er for eksempel definitivt mulig å være islamkritisk uten å være rasistisk, men ordene blir likevel i varierende grad brukt i stedet for det som ofte er den mest relevante respons: Rasisme.

Å kalle en spade en spade er viktig fordi den samme jobben ikke kan gjøres med et greip. Å bruke ordet rasisme om rasisme er viktig fordi vi aldri kan få bukt med den uten å erkjenne at den ikke bare fins, men at den har et navn. Ettersom den norske offentlighet, et stykke på vei i motsetning til den svenske, har gitt legitimitet til oppfatningen om at innvandring (av mørkhudede/ muslimer/ folk fra den tredje verden, må vite…) også har en problematisk side, har behovet for å ufarliggjøre vårt eget begrepsapparat sendt det beste ordet på gangen i skam.

Det er forskjell på rasisme og å være rasist. Det norske samfunnet er full av rasisme, rasister er det heldigvis et godt stykke vei mellom hver av. Begrepene henger likevel såpass sammen at det er interessant å se nærmere på hva historieprofessor Nils Rune Langeland i sommer svarte Dagbladet Magasinet på spørsmålet om hva som skal til for å kalle noen rasist: «Skal du kvalifisere deg til å være rasist må det være et sammenhengende engasjement der du på vitenskapelig grunnlag faktisk mener at det er raseforskjeller og at det er et hierarki mellom de(m).»

Svaret er tankevekkende. Definisjonen gir assosiasjoner til rasehygienikere fra begynnelsen av forrige sekel, og er så snever at vi knapt ville ha rasister i Norge om vi gjorde den gjeldende. De ville i tilfelle også være ravende gale, ettersom det meg bekjent ikke finnes fnugg av vitenskapelig bevis for hierarki mellom «raser».

Å definere rasisme langs de samme linjer som dette vil for det første være i strid med hva norsk lov sier. Dernest ville det for godt parkere begrepet på historiens skraphaug. De aller færreste rasistiske utsagn og handlinger som ytres og begås i Norge i dag har det minste med vitenskapelige teorier å gjøre. Tross sin etymologiske fokus på det arkaiske «rase», refererer rasisme i dag til krenkende, stigmatiserende, generaliserende og/eller nedsettende ord eller handling rettet mot grupper av annen etnisk eller kulturell opprinnelse enn oss selv. Begrepet er godt. Det er betimelig negativt ladet, og det er innarbeidet.

Den store rasismen tar staten seg av: Forbud mot diskriminering, likestilling mellom alle og straffeforfølgelse av den aller mest ytterliggående krenkelse. Hverdagsrasismen er først og fremst den enkeltes ansvar. Ved ikke å kalle våre fordommer ved rette navn, fratar vi oss muligheten til å kvitte oss med dem. Den typiske norske reaksjonen på å bli møtt med rasismebeskyldninger, er å gå totalt i vranglås. Noe som er underlig, ettersom det knapt kan finnes noen som ikke til tider henfaller til det dypt menneskelige trekk det er å generalisere.

Generalisering har antakelig vært evolusjonelt hensiktsmessig; i bunn og grunn bygger øvelsen på å trekke raske konklusjoner på grunnlag av tidligere (reell eller misforstått) erfaring, eller (falsk eller sann) kunnskap. Jeg kan umulig være den eneste som nesten daglig må møte mine egne refleksmessige generaliseringer, på så mange områder, med intellekt og kultur.

Svenskene har en del å lære av oss når det gjelder debatten om innvandring og innvandrere. Vi har definitivt mye mer å lære av dem. Å kalle en spade en spade når det skal graves en grop, er noe av det. For, som alle Frp-eres til det kjedsommelige oppgitte yndlingsforfatter Ayn Rand så treffende sier det: «Racism is the lowest, most crudely primitive form of collectivism».

Hun våget til og med å bruke ordet.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!