HATYTRINGER: Det handler om å verne om vårt liberale demokrati, ved å verne minoritetene i det, og sette opp en skanse mot det verste hatet, skriver innleggsforfatterne. FOTO: BERIT ROALD/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

Rasisme bør møtes med bot

Forbudet mot hatefulle og diskriminerende ytringer er mer omstridt enn det burde være.

Ut fra debatter i sosiale medier virker det som om mange tror at terskelen for å bli dømt etter den såkalte «rasismeparagrafen», straffelovens § 185, er lav. Noen ser til og med ut til å tro at paragrafen kan brukes for å motvirke kritiske synspunkter på innvandring og integrering generelt. Slik er det selvsagt ikke.

La oss begynne med å konstatere at ingen sentrale aktører i norsk innvandringsdebatt har blitt være seg tiltalt eller dømt for brudd på rasismeparagrafen. Dette er i tråd med hvordan det burde være. Ytringsfriheten står, og må stå, sterkt.

Faktum er at i Norge er terskelen generelt svært høy for å bli dømt etter forbudet mot hatefulle ytringer. De sakene hvor det har blitt en domfellelse, faller i litt ulike kategorier.

Noen dommer retter seg mot ytringer som har blitt fremmet på nett, i sosiale medier, i kommentarfelt eller på blogger. Disse dommene har gjerne omhandlet ytringer med et klart voldelig innhold, som at en gruppe mennesker – eksempelvis jøder eller muslimer – bør drepes, utslettes eller på annet vis skades. Det er eksempelvis felt dommer mot flere personer som i et og samme kommentarfelt tok til orde for å drepe en gruppe muslimer i bønn. Det er naturlig at samfunnet gjør det klart at en fri og frimodig offentlig debatt ikke omfatter retten til å fantasere høylytt om andre menneskers død eller utslettelse.

Konkrete eksempler blir raskt så grove at de knapt bør settes på trykk. For klarhetens skyld er det likevel nødvendig å gi noen. I nokså lang tid var det nesten ingen dommer mot hatefulle ytringer i Norge. Den første anmeldelsen vi leverte etter at vi besluttet å begynne å anmelde de verste ytringene vi ble kjent med, var mot en blogg hvor jøder ble omtalt som «Satans barn» som skal bli «utryddet», og som gikk inn for «nedslakting av jødiske spedbarn». Det var side opp og side ned med antisemittisk hat som dette. Også denne anmeldelsen førte til en dom.

Mange som er kritiske til forbudet mot hatefulle ytringer, mener at folk bare må tåle «krenkelser». Dette blir for enkelt. I praksis handler det ofte mer om ytringer som er egnet til å utløse frykt enn krenkelse. For det andre overses ofte en vel så sentral dimensjon, nemlig at en del hatefulle ytringer også kan bidra til å skape reell fare. Ytringer som eksempelvis handler om at noen grupper av mennesker ikke har livets rett, kan ikke bare oppleves som svært skremmende, men kan også inspirere ekstremister til handling.

En annen kategori er dommer mot ytringer mellom fysiske personer. Disse dommene har gjerne kommet i saker hvor det også har vært andre handlinger, som spytting eller truende atferd. Det er eksempelvis flere dommer i saker hvor ulike former for service- og omsorgspersonell har blitt utsatt for både rasistisk sjikane og truende atferd under ett. Det er heller ingen grunn til at samfunnet skal tolerere slikt.

Det er komplekst å beskytte ytringsfriheten. Det hatefulle presset som i en del tilfeller rettes mot samfunnsdebattanter, blant annet med flerkulturell bakgrunn, kan være ekstremt, og kan i seg selv bli en alvorlig trussel mot ytringsfriheten. Den gjør at mennesker tier der de burde ha talt.

Nylig har vi eksempelvis anmeldt flere personer for grov hets av en utsatt samfunnsdebattant. I én og samme tråd på Facebook ble samfunnsdebattanten omtalt blant annet som «niggerkjærring», «kakerlakk» og «fandens svarte avkom», inniblant flere ytringer med et voldelig innhold, blant annet om at både hun og andre muslimske kvinner burde voldtas. Hvis vi skal ha en åpen, offentlig debatt med fri utveksling av synspunkter og ideer, er vi avhengige av å slå ned på hets som dette. Alternativt vil vi stå igjen med et debattklima hvor utsatte stemmer ikke orker å delta.

Innimellom ser vi at noen politikere og andre aktører argumenterer for å oppheve rasismeparagrafen. Det er viktig at alle er klar over, og åpne om, at det er ytringer som dette man i så fall mener ikke lenger skal straffes for.

Det blir i seg selv et problem at forbudet mot hatefulle ytringer gjerne fortegnes. Mange som debatterer rasismeparagrafen eksempelvis i sosiale medier, ser ut til å vite lite om hva slags saker som faktisk dømmes her til lands. I Norge er rettspraksis svært nøktern, slik den bør være. I realiteten kan man komme med både usaklige, sveipende, generaliserende og fullt ut håpløse uttalelser om minoriteter uten noen risiko for tiltale eller dom. Forbudet er forbeholdt det som ikke bare er håpløst, men direkte hatefullt og ekstremt. Slik må det også være. De fleste uttalelser må stadig møtes med tilsvar. Her påhviler det samfunnet et ansvar som vi trenger at enda flere tar.

Det betyr imidlertid ikke at samfunnet ikke bør sette opp noen grensestolper for hva vi som fellesskap godtar av hat og hets. At det verste rasistiske og antisemittiske hatet møtes med en bot – omtrent som om du kjører i 80 kilometer i en 50-kilometersone – bør ikke være problematisk. Tvert om handler det om å verne om vårt liberale demokrati, ved å verne om minoritetene i det, og sette opp en skanse mot det verste hatet.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!