Ran på høylys dag

Nylig fikk jeg en ny strømregning, det var mye større enn forventet, den var på ca. 2600 kr. Og hvis de siste regningene i år er i samme gate vil jeg ha en strømutgift for inneværende år på ca. 13.500 kr. for en liten blokkleilighet. Jippi! Og nå er bensinen svinedyr, ca. 14.50 pr. liter, slik at årets drivstoffkostnad for meg vil komme på rundt 12.500 kr. Ille, mener nå jeg, for når det gjelder strømmen så er kostpris ca. 4 til 5 ganger lavere og for bensinen sin del; vel så er Norge på topp, selv et fattigere land som Venezuela klarer å forsyne sine innbyggere med bensin til en betydelig lavere pris enn det vi må ut med. Videre så er det ille fordi jeg selvsagt får dårligere råd til å etterspørre andre varer og tjenester enn om energiprisene var mer fornuftige. Og det som gjelder for meg gjelder også for de fleste andre i Norge, - oss "vanlige" mennesker.

Hvorfor er det slik?
Kan det ha noe å gjøre med politiske ideologier å gjøre?
Det er ikke utenkelig, Bjørn Rosengren sa at Norge var den siste Sovjet-stat, og han kom fra det sosialdemokratiske landet Sverige, så han kjente sikkert igjen trekkene fra et land som higer etter det forgangne ideal Sovjet-unionen en gang var.

I diverse debatter er enkelte grupperinger raske med å foreslå økte avgifter som virkemiddel, i den tro at hvis noe blir dyrt nok vil problemet bli borte. Og helt "glemmer" at vi vanlige mennesker er nødt til å komme oss til og fra jobb og vi er tross alt avhengig av både mat og varme. De som har denne form for "problemløsning" er gjerne på den venstre siden langs den politiske aksen. Et kjennetrekk noen av de har, er at de tror at en velstandsreduskjon i Norge vil komme den fattige delen av verden til gode. Det er for meg det reneste vissvass. Norge blir trukket fram som et av verdens rikeste land i verden, per capita. Det kan så være, men formuen er på statens hender. Vi vanlige mennesker er ikke spesielt rike, og ser vi på kjøpekraften en vanlig arbeider har i Norge sammenlignet en vanlig arbeider i de kriserammede landene i sør-Europa, kommer vi dårlig ut. Hvor lenge vi må jobbe for en bil, for en bolig, for et måltid etc. sier noe om hvor dårlig stilt vi egentlig er i Norge. Og så finnes det politikere og pressgrupper som vil gjøre våres økonomiske hverdag enda verre! Fy skam på dem!

Det Norge's politikere heller burde gjøre, bortsett fra å ikke fordyre våres hverdag, er å investere mer penger i veier, toglinjer, sykehus og skoler, bare for å nevne noen få viktige sektorer i vårt samfunn. I vinter sa noen utenlandske økonomer at Norge spiller hasard med oljeformuen, vi vedder på verdipapirer, og hva skjer hvis vi taper de veddemålene? Disse utenlandske økonomene foreslo at Norge bør bruke en del av sin oljeformue på nevnte sektorer. En satsing i infrastruktur og varige verdier er ikke det samme som forbruk og "press på økonomien".

I tidligere tider, da Norge var et av Europa's fattigste land, da tok landet seg råd til å bygge Bergensbanen. Nå som Norge er et av verdens rikeste land, ja nå har vi ikke råd til likedanne satsinger??? Det finner jeg meget besynderlig! Det er ikke ofte jeg synes Senterpartiet har noe fornuftig å si, men jeg fikk med meg Per Olav Lundteigen i en debatt på NRK2's Dagsnytt atten nylig, der han fremhevet seg selv som en ombudsmann for velgerne og talte mot sykehusnedleggelser og tømming av lokalsykehus for innhold. Der var han sterk! Det er virkelig synd at det er så få politikere som definerer seg som ombudsmenn for velgerne. På meg virker det som brorparten av politikerne ser på seg som statens representanter. Det kanskje forklarer hvorfor de ikke protesterer mot det åpenbare ranet på høylys dag av oss vanlige mennesker?