Debatt

«Røverhistorie fra Anne Lindboe»

De kommersielle barnehagene får tilskudd til lønnsutgifter og pensjonssparing som de ikke har.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I en strøm av avisinnlegg påstår administrerende direktør Anne Lindboe i Private Barnehagers Landsforbund (PBL) at samfunnet har spart 2,3 milliarder kroner per år i perioden 2008 til 2017 på å la private overta en stor del av barnehagene. Påstanden bygger på en enkel rapport fra Agenda Kaupang bestilt av PBL med unyanserte sammenligninger av kostnadene i private og kommunale barnehager. De kommunale barnehagene er påplusset beregnede tall for administrasjons- og renteutgifter. Sammenligningen kan ikke brukes til å trekke konklusjoner slik Lindboe gjør.

Spørsmålet om det offentlige tjener eller taper økonomisk på at en stor del av barnehagene våre er blitt privat forretningsdrift, er om kommunenes utgifter til å eie og drifte disse barnehagene i egenregi ville vært større eller lavere enn tilskuddene kommunene må betale til de kommersielle eierne. I en samfunnsøkonomisk analyse må en også ta hensyn til viktige indirekte virkninger av kommersiell drift sammenlignet med egenregi. Et slikt regnestykke finnes ikke i rapporten fra Agenda Kaupang.

Fra 2015 må kommunene gi de private barnehagene driftstilskudd som minimum utgjør det samme som det koster kommunen å drive egne barnehager. Kommunene må legge på sine kostnader 4,3 prosent i administrasjonsutgifter. Det viktige spørsmål blir hva ville det koste ekstra for kommunene om de selv også skulle eie og drive de kommersielle barnehagene. Normalt er ekstrakostnadene lavere enn gjennomsnittskostnadene. Det skyldes blant annet at administrasjonskostnader ikke vil øke mye om kommunen driver noen flere barnehager. De private ideelle og kommunale er også noe mindre enn de kommersielle barnehagene. Det kan ha sammenheng med at de ligger der barnetallet er lavere og det ikke er så lett å utnytte barnehagens kapasitet fullt ut. For eksempel er det nesten ikke private barnehager i de minste kommuner.

I tillegg må kommunene gi egne tilskudd for å dekke de kommersielle eiernes kapitalutgifter. Altså det offentlige betaler også tilskudd som dekker de private eiernes kostnader til å bygge og eie barnehagene, mens eiendomsverdien havner i lommene til de kommersielle eierne. Det er en av årsakene til at disse eierne kan selge barnehager med flere hundre millioner i gevinst. Ved kommunalt eie vil eiendomsverdiene bygges opp hos kommunene som har betalt for dem. Derfor vil kommunene normalt komme vesentlig bedre ut økonomisk når de eier og driver barnehagene selv.

Det er litt vanskeligere å si noe om de økonomiske virkningene i perioden fra 2008 til 2012 fordi det da tilsynelatende var økonomisk stimulans til lavere utgifter ved at tilskuddene utgjorde rundt 90 prosent av de kommunale utgiftene. I rapporten «Kommersialisering av fellesgodene» har vi hatt tilgang til næringsoppgavene de kommersielle barnehagene sendte til skattemyndighetene og lønnsnivå for heltidsstillinger i alle kommersielle og kommunale barnehager for perioden 2009 til 2013 fra SSB. Derfor har vi kunnet sammenligne utgifter til lønn og pensjonssparing betalt gjennom kommersielle barnehager med tilsvarende i de kommunale. Det er to viktige forskjeller:

• Lønnsnivået i de kommersielle barnehagene er ca. 5 prosent lavere enn i de kommunale.

• Pensjonssparingen utgjorde gjennomsnittlig 3,6 prosent av lønnsutgiftene i de kommersielle mot 17,4 prosent i de kommunale.

Dette betyr at tilskuddsgrunnlaget for kommersielle barnehager egentlig har vært ca. 14 prosent høyere enn utgiftene disse barnehagene har. De kommersielle barnehagene får derfor tilskudd til lønnsutgifter og pensjonssparing som de ikke har. De viktigste økonomiske virkningene av kommersialiseringen er lavere lønnsnivå og vesentlig lavere pensjonssparing for de ansatte. Siden skattene er avhengige av lønnsinntektene og det betales arbeidsgiveravgift både av lønn og pensjonssparing, blir også skatteinntektene lavere ved kommersialisering. Det betyr lavere inntektsgrunnlag for velferdsgodene. Motsatsen er store inntekter til de kommersielle eierne og eventyrlige gevinster til eierne ved salg av private barnehager.

LES: Anne Lindboes svar til Jensen

En av de store mytene er at uten de kommersielle eierne ville ikke full barnehagedekning bli realisert så raskt, og at disse eierne har bidratt vesentlig økonomisk i utbyggingen. Nye kommunale og kommersielle barnehager er i all hovedsak finansiert ved gunstige lån i Husbanken og statlige støtteordninger. Merverdiavgift er kompensert og utbyggerne har hatt tilgang på rimelige tomter avsatt til barnehageformål. Selve utbyggingen er gjennomført av private entreprenører. Det gjelder både de kommunale og private barnehagene. Økonomisk er det bare småpenger de private har bidratt med.

Velferdstjenestene våre er finansiert av innbyggerne gjennom skattene de betaler, og tjenestene er bygd opp av fellesskapet gjennom kommuner og også ideelle og frivillige organisasjoner. Det viktigste skillet går mellom de kommunale og private ideelle barnehagene på den ene siden og de kommersielle på den andre. I 2005 gikk 55 prosent av barna i kommunale barnehager, 34 prosent i private ideelle og 11 prosent i private kommersielle. I 2017 er andelen private ideelle redusert til under 20 prosent, mens de private kommersielle har økt sin andel til 30 prosent. De kommunales andel er lite endret. De sikre tegn på at kommersielle barnehager fortrenger de ideelle burde bekymre ikke bare venstresiden i politikken, men også høyresiden.

Mer fra: Debatt