Debatt

Rødt lys for De Grønne

Etter en måneds dagdrømming om avgjørende vippeposisjoner for de to askeladdene i norsk politikk, våknet begge med et brak mandag.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det svir å komme under sperregrensa. De alternative rødgrønne, Rødt og Miljøpartiet De Grønne (MDG), fikk til sammen 5,6 prosentpoeng. En real nedtur for begge, selv om de smilte tappert valgnatta. Mens Venstre og KrF med til sammen 8,5 prosent av stemmene nå kan marsjere inn på det nye Stortinget med åtte mandater hver, må Rødt og MDG nøye seg med hver sin. Det er den brutale sannheten for to partier som har hatt vind i seilene. Mandag kullseilet de på vei inn Oslofjorden.

Miljøkampen fikk seg en skikkelig nesestyver. En framgang for Miljøpartiet De Grønne med 0,4 prosentpoeng er et nederlag. Rødt er inne på Stortinget med Bjørnar Moxnes, gjør sitt beste valg noen gang, og skriver med det historie, men stigende forventningers misnøye er en jævel å kue.

MDG mistet sin nestor på tinget da Rasmus Hansson ikke ble gjenvalgt, men fikk inn Une Aina Bastholm fra Oslo. Rokaden trenger ikke være noe dårlig bytte nødvendigvis, en markant stemme erstattes av en annen og attpåtil en kvinne for framtida, men partiet er parkert med én stemme på Stortinget. Sammen kunne de vært dynamitt, men Bastholm aleine er en kinaputt. Det er en formidabel nedtur for et parti som nylig drømte om 7–8 kandidater, hadde målingene til å underbygge det og stilte krav med pondus om kompromissløshet på oljeboring i nord. Det lå grønn revolusjon i lufta. Nå er miljøpartiet satt i skyggen, ingen vippeposisjon i noen retning. Den grønne bølgen fislet ut i en krusning på overflaten.

En nedtur for de grønne på nesten to prosentpoeng fra fylkestingsvalget og en tilbakegang på over ett poeng fra kommunevalget i 2015, er oppsiktsvekkende. Etter to vellykkede år med byregjeringsmakt i Oslo gikk partiet bare marginalt fram i hovedstaden. 0,4 prosentpoeng fram fra forrige stortingsvalget i 2013 er svakt, og dårlig betalt. Samme lave vekst hadde de i Bergen, Tromsø og Stavanger.

Mange koser seg over MDGs nedtur. Det er nærmest hat der ute. Partiets opplevde moralisering har provosert mange. Mange snerrer diesel når de grønne synger sin lovsang for sykkel med kurv. Man kødder ikke med Ola Nordmanns bilvaner, og skal passe seg for å fortelle han hva han skal og ikke skal gjøre. Tida er moden for et større grønt parti, oppmerksomheten rundt miljøet er enorm, bevisstheten tiltakende, likevel lyktes de ikke. Er det budskapet som ikke salgbart, eller selges det på feil måte av MDG? Hva er koden de ikke har knekt? Svaret må partiet finne. Samtidig må de klare å holde på entusiasmen i en fortsatt fersk organisasjon. Dessverre ble stortingsvalget lite å bygge på.

Den store taperen er miljøet, og det er en tragedie at det ikke ble plass til en større gruppe med grønttenkere på Stortinget som kunne tvunget etablissementet til å få ut fingeren. Håpet er som kjent lysegrønt. Men grønntonene på Stortinget er veldig svake. Selv med et sterkere SV.

Nå kommer det nye fire år med en grønn parentes i opposisjon. Det er fire år verden ikke har.

Mer fra: Debatt