Nyheter

Pyramidebygging i Oslo

Byrådet har meldt Oslo på som Europas miljøhovedstad i 2019. Oslo skal fremstå som et fyrtårn for miljø, og bruker symbolske løsninger.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi er mange som aksepterer bærekraft som et styrende premiss for samfunnsutviklingen, men løsningen er ikke at politisk ledelse kjøper dyre løsninger. Man løser ikke et problem med å tenke slik man tenkte da problemet ble skapt. Materielle anskaffelser bidrar til problemet. De er bare mulige fordi vi har blitt et rikt samfunn gjennom utvinning av fossile ressurser. Oslo må redusere forbruket gjennom endret tankesett.

Ved å kjøpe løsninger som reduserer de skadelige effektene av forbruk tenker Oslo reaktivt. Dessuten lemper man kostnaden over på innbyggerne i form av også i år 10% økning i kommunale avgifter og billettpriser etc.

Samfunnet må gå sammen om å endre ressursbruken. Alle må endre forbruksvaner, reisevaner og energibruk.  Næringslivet må foreslå nye verdier som reduserer bruk av materielle ressurser, og forpliktes til sirkulære forretningsmodeller.

Innkjøpslisten til Oslos byråd har over tid vært enorm, og ofte koblet til budsjettoverskridelser. En del av disse investeringene har store driftsomkostninger: Nytt hovedbibliotek, idrettsanlegg og Munch-museum. Disse investeringene vil i det minste levere verdi i en del år. Forrige Munch-museum har fungert i 50 år.

Så vil byrådet fylle byen med gatemøbler der innbyggerne hittil har delt på mulighetene til fleksibel utnyttelse. Disse installasjonene i tre og stål koster anslagsvis 50 000 pr m2 i anskaffelse. For arealet av en parkeringsplass betyr det kr 500 000. Som kvalitetsleverandøren Vestre lover: "Vi skal skape folkelige, fargerike og demokratiske møteplasser i byene." Dette har byrådet kjøpt seg inn i. Jeg ser for meg kostnader til drift og vedlikehold, bl.a. til beplanting, fjerning av grafitti, opphopet flyvesøppel og organisk avfall, og reparasjoner etter hærverk. Hvis det er én ting som gir lite prestisje for politikerne, så er det nettopp midler til drift og vedlikehold. Kan vi se for oss en gjennomsnittlig levetid på 5 år? Her påtar det offentlige seg et ansvar vi ellers kunne delt på, ved å involvere innbyggerne og næringsliv. Dette er det motsatte av bærekraft.

Byrådet vil også skape verdens første karbonfangstanlegg for søppelforbrenning. Dette er enda en reaktiv form for politikk. Det omtales som norsk verdensledende verdiskaping, men dette er da bare utgifter? Den dødelige gassen CO2 skal fanges, transporteres og deponeres. Ingen kan love at gassen ikke over tid vil sive ut av deponiet. Dette er festtaler, ikke politisk håndverk med samfunnsnyttig resultat. Dessuten er det rigget for svindel. Ingen vil kunne merke om gassen slippes ut på den ene eller andre måten. Kostnaden vil uansett innbyggerne i Oslo få.

Når det gjelder transport har Ruter brukt flere tiår på endelig å samle seg til en helhetlig mobilitetsleverandør. Like fullt gir det store volumet av reiser en dårlig opplevelse. Enten eksisterer ikke det tilbudet du trenger, eller så står du som sild i tønne i en trikk eller buss som ofte beveger deg i gangfart i et gatenett laget for hestetransport. Helt ulogisk er prisen den samme enten du reiser en kilometer, eller fra Lørenskog til Stabekk.

Embetsverket har fått utvidede fullmakter og bestemmer nå gatebruken. Kollektivtrafikken har dermed fått eksklusiv rett på mange hovedtraséer, med teknokratisk logikk etter simuleringsprogrammenes beregninger. Individuell transport må finne alternative veier gjennom boligstrøk.

Sporvognen skal presses gjennom byen fra de store knutepunktutbyggingene rundt Ring 1 med en kapasitet som overstiger t-banens. Dette forringer bokvaliteten i de tett bebygde områdene der tunge trikker dundrer og skramler forbi, og fører til at folk velger å bo her kun i faser av livet.

Busser har kortest levetid av alle innkjøp. Elektriske busser med en levetid på kanskje 4 år kjøpes inn i teknologiens første fase, for å gi en marginal miljøgevinst og en stor politisk oppmerksomhetsgevinst. Dette sier Miljøbyråden til Aftenposten 08.03.18: "allerede neste år får Oslo flere elbusser som vi kan vise frem samme år som Oslo er europeisk miljøhovedstad. Det er en gave til innbyggerne, med flere støyfrie busser som ikke slipper ut partikler og eksos" Dette er ikke en gave noen får. Bussene er kjøpt og betalt med innbyggernes skattepenger. Slik betaler innbyggerne for byrådets kortvarige PR-effekt.

Sykkelpolitikken har riktignok gitt mange kvadratmeter rød asfalt, men den ligger i deler av året under et tykt lag av løv, støv eller snø. Oslos syklister er stort sett henvist til å blande seg med alle trafikanter og bidrar til et uoversiktlig trafikkbilde.

Vedlikehold og drift gir som sagt ingen PR-gevinst for de som setter opp budsjett. Drift settes ut på anbud, med tvilsom oppfølging av kvalitet. Sosial dumping, sammenbrudd i logistikk, etterlatte pasienter og traktorer i vill fart for å rydde etter byråkratenes oppsatte målskjema er det vi får.

Makthaverne reiser monumenter over seg selv. Historien gjentar seg fra pyramidebyggingen i det antikke Egypt, til nå i Oslo. Hele denne ”miljøsatsningen” finansieres av oljeformuen. Mye av verdiskapingen flyttes til teknologileverandører og internasjonale konserner samt til importert arbeidskraft gjennom outsourcing av tjenester og til alle anlegg. Det hele har svært kortvarig effekt og synes lite bærekraftig. Vi trenger en reell endring av tankesett, ikke symboler.

Mer fra: Nyheter