Debatt

Putins amerikanske president

Donald Trumps forhold til Russland beveger seg i et stadig sterkere søkelys.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Når Donald Trump avlegger eden som USAs 45. president den 20. januar, vil han med hånden på Bibelen sverge på å ivareta USAs interesser, og USAs interesser alene. Dette ritualet betraktes som regel seremonielt, uten noe annet enn det rent implisitte: At en amerikansk president ivaretar amerikanske interesser. Noe annet ville være oppsiktsvekkende.

Men i Trumps tilfelle kan eden få større betydning enn det rent rituelle. Både hans egen opptreden og hans valg av medarbeidere peker i retning av et embete der egeninteresser kaster lange skygger over samfunnsinteresser. Til å begynne med ville han, etter valget, ikke gi avkall på styringen av sitt forretningsimperium. Etter kraftige advarsler har han kommet til at sønnene kan overta forvaltningen.

Regjeringsmedlemmer i USA kan ikke sette seg og sin familie i en posisjon der de bestyrer både statsapparatet og private forretningsinteresser. Noen slik spesifikk regel gjelder ikke for presidenten. Likevel har ingen presidenter i nyere tid koblet Det hvite hus til egen forretningsdrift. Men Donald Trump har ingen politisk moral som tilsier at hans egeninteresse må vike for samfunnsinteresse.

I stedet for å sette familieformuen i en «blind trust», altså en nøytral forvaltning av kyndige fagfolk, har Trump valgt en familiemodell der han personlig vil kunne styre forretningene mer eller mindre direkte gjennom sønnene. Samtidig vil han som president være den som utnevner alle offentlige kontroll- og reguleringsmyndigheter i det amerikanske samfunn. Kanskje ikke ulovlig etter lovens bokstav, men et meget interessant tema for korrupsjonsgranskere.

Donald Trumps kommende presidentembete ligner mer og mer en varslet katastrofe. Fra et demokratisk synspunkt stiller han med et meget svakt mandat. Hillary Rodham Clinton fikk nesten tre millioner flere stemmer, men tapte altså i valgmannskollegiet. Hun manglet godt og vel 100.000 stemmer samlet i tre delstater for å bli president. Selv etter valget påstår Trump at Clintons valgseier i delstater som California og Virginia skyldes valgfusk med millioner av stemmer. Oppspinn, selvfølgelig.

Donald Trumps forhold til Russland beveger seg inn i et stadig sterkere søkelys. Under valgkampen oppfordret han russiske hackere til å bryte seg inn i demokratenes – og Hillary Clintons – databaser. I seg selv er en slik oppfordring egnet til å sette spørsmålstegn ved Trumps lojalitet overfor amerikansk demokrati. Men russerne trengte knapt noen slik oppfordring. Amerikanske etterretningsorganisasjoner med CIA i spissen har entydig kommet til at russerne, trolig etter oppfordring fra president Vladimir Putin selv, drev med dataspionasje under hele valgkampen. Spionasjen rammet både demokrater og republikanere. Men bare materialet fra Clinton og hennes partifeller ble offentliggjort – via Wikileaks og dens leder Julian Assange. Putin ønsket Trump valgt til president – de har gjensidig rost hverandre opp i skyene – og Putin var den første internasjonale leder Trump hadde kontakt med etter valget.

Hvorvidt lekkasjene har påvirket valgresultatet står helt åpent. Det sentrale i saken gjelder et fremmed lands innbrudd i den demokratiske prosessen, og forsøkene på å påvirke resultatet av et presidentvalg. Både fra demokratene og fra ledende republikanere kommer nå forsterkede krav om gransking av hacking-skandalen. President Barack Obama vil gjennomføre en gransking der resultatet foreligger før presidentinnsettelsen 20. januar. Trump er – selvsagt – mot en gransking som rettes mot Putin og hans medløpere. Den republikanske senatoren og tidligere presidentkandidat John McCain ønsker derimot en sentralt ledet gransking.

På toppen av det hele har Trump valgt Putin-vennen Rex Tillerson til utenriksminister. Som øverste sjef for Exxon Mobil har Tillerson kritisert amerikanske og vestlige straffetiltak mot Russland etter annekteringen av Krim og krigføringen i det østlige Ukraina. Årsaken er at sanksjonene har rammet Exxons forretningsinteresser i Russland. Ved å fjerne sanksjonene ligger veien åpen til milliardkontrakter for Exxon Mobil på russisk territorium. Spørsmålet er hvilke interesser den nye administrasjonen vil tjene, Exxons eller USAs? Tillerson har internasjonal forretningserfaring, men ingen erfaring fra internasjonal politikk.

For Donald Trump dreier det seg om et farlig spill dersom han ønsker å sitte som amerikansk president i mer enn en periode – (eller kanskje mindre?). Det mangler ikke på advarsler mot den hengemyr av interessekonflikter han er i ferd med å begi seg inn i. Ordet riksrett har vært både brukt og misbrukt i amerikansk debatt. Det vil ikke komme som noen overraskelse dersom Trump havner i søkelyset.

En populær president som trår over streken har kanskje ikke så mye å frykte. Bill Clinton overlevde republikanernes desperate forsøk på å avsette ham. Men Donald Trump er neppe i samme stilling. Han vant embetet med et klart mindretall i folket bak seg. Han har vist en suveren forakt for demokratiske spilleregler, blant annet ved å påstå valgfusk i millionklassen der det ikke finnes fnugg av bevis. Han er ikke villig til å gi slipp på sin forretningsvirksomhet som president. Og han velger medarbeidere som ikke uten videre kan sies å tjene USAs interesser.

Dessuten: Trump er en hatet mann blant tradisjonelle republikanere. Han har gjort narr av dem, han har hånet dem, og han fortsetter å uttrykke forakt for den gamle partiledelsen. Slikt får han ikke venner av. Bak Trump befinner det seg en annen person med en helt annen status i den tradisjonelle partielite, visepresident Mike Pence. Ingen bør gi seg over av forbauselse dersom deler av det republikanske partiet i en gitt situasjon, sammen med demokratene i Senatet, vil la bumerangen svinge tilbake mot Trump i form av en trussel om riksrett. Det har skjedd før i nyere tid. Richard Nixon var en politiker av et helt annet format enn Donald Trump – en trussel om riksrett tvang ham likevel til å forlate Det hvite hus. I Trumps tilfelle dreier det seg om en person som mangler alle de kvalifikasjoner som må anses nødvendige for en amerikansk president. Kan presidenten innen neste valg hete Mike Pence?

Mer fra: Debatt