Kultur

Putin bruker Milosevic-metoder

Putin bruker etniske og religiøse forskjeller til å lage konflikt, akkurat slik Milosevic gjorde på 1990-tallet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet sammen med Gunnar M. 
Ekeløve-Slydal, assisterende generalsekretær Den norske Helsingforskomité og Enver Djuliman, undervisningsleder Den norske Helsingforskomité

Myndighetene i Ukraina vil, selv med styrket demokratisk legitimitet etter valget 25. mai, stå overfor enorme utfordringer. De må rydde opp etter år med vanstyre, men også håndtere en rekke problemer skapt av nabolandet Russland. Allerede da Krim-krisen startet i slutten av februar i år var det likheter mellom taktikken til Russlands president Vladimir Putin og den Serbias tidligere president Slobodan Milosevic brukte på 1990-tallet for å svekke nabostatene.

Milosevic støttet konfliktorienterte politikere og lokale militser i Bosnia som angrep sivilbefolkningen og skapte uforsonlige motsetninger mellom bosniakker, serbere og kroater. I Ukraina blir prorussiske ledere utpekt og støttet av russiske sikkerhetstjenester. Hurtig gjennomførte og manipulerte folkeavstemninger gir et demokratisk skinn til avgjørelser som etter alt å dømme allerede er tatt i Moskva. Samtidig er parallelle statsstrukturer etablert for å svekke Kiev-regjeringens makt.

Putin bruker etniske og religiøse forskjeller til å lage konflikt, slik Milosevic gjorde. Den russiske propagandaen om at soldatene på Krim og senere i Øst-Ukraina er spontant organiserte grupper som forsvarer seg mot ondsinnede myndigheter i Kiev, er en kopi av Milosevic-regimets propaganda om «selvorganiserte» væpnede grupper i Kroatia og i Bosnia. Også disse manglet kjennetegn på uniformene sine, men hadde nye kalasjnikover og var velorganiserte.

Putin omtaler de væpnede gruppene som frivillige som beskytter rettighetene til etniske russere. Milosevic omtalte lignende grupper på samme måte og hevdet at de beskyttet serbere mot ondsinnede sentralmyndigheter. Putin sier at statene må respektere hverandres suverenitet. Selv gjør han det han kan for å svekke Ukrainas suverenitet. Milosevic hadde en lignende retorikk da han snakket om suvereniteten til Kroatia og Bosnia samtidig som styrkene hans kriget for å dele landene.

Da det ble avfyrt skudd mot demonstrantene på Maidan-plassen i Kiev omtalte russiske medier det som om borgerne i Kiev hadde begynt å skyte på hverandre. Da det ble skutt på fredsdemonstranter i Sarajevo før krigen i Bosnia startet i april 1992, opplyste serbiske medier at demonstranter i Sarajevo skjøt på hverandre. I realiteten var demonstrantene ofre for skarpskyttere. Russiske medier kaller Kiev-myndighetene for fascister. Det minner om de serbiske medienes karakteristikk av kroater og bosniere som henholdsvis «ustasja» og «mujahedin».

Mange serbere trodde at de trengte Milosevic’ beskyttelse. Selv om bildet i Ukraina ikke er like entydig finnes det russere som sier at de trenger Putins beskyttelse mot fascistene i Kiev. Fortsatt sier et stort flertall av russisktalende i Ukraina, inkludert i øst, at de ønsker et samlet Ukraina. Men problemet er at konfliktentreprenørskap etter hvert kan skape en så polarisert stemning at få greier å unngå å bli fanget av den.

Både Putin og Milosevic bygde makt ved å bruke etniske konflikter. For Milosevic var Kosovo og det spente forholdet mellom det serbiske mindretallet og det albanske flertallet der det fremste verktøyet. Hans program var å beskytte serberne der de var i mindretall. Putin brukte konflikten i Tsjetsjenia på slutten av 1990-tallet. Han skulle stadfeste russisk suverenitet der den var truet og bringe orden i kaoset.

Begge etablerte en fasade av demokrati med manipulerte valg, kontrollerte medier og en utestengt politisk opposisjon. Det finnes et sivilt samfunn i Russland som kritiserer myndighetene på samme måte som det også i Serbia fantes modige aktivister som talte Milosevic imot. Men deres arbeidsvilkår blir stadig verre, og de omtales gjerne som femtekolonnister.

Milosevic skapte parastatene Den serbiske republikken (Republika Srpska) i Bosnia og Den serbiske republikken Krajina (Serpska Krajna) i Kroatia. Putin ønsker fortsatt politisk innflytelse over det tidligere Sovjetunionens territorium, og bruker den russiskspråklige befolkningen i nabolandene for å oppnå dette. Som Milosevic har ikke Putin forsont seg med grensene etter kommunismens sammenbrudd. Derfor må han hindre at Ukraina beveger seg i retning av EU og NATO.

Så langt har ingen etnisk rensing funnet sted. Men voldsbruken tiltar, selv om den stort sett rammer personer som selv er bevæpnet. Det er tvilsomt om befolkningssammensetningen på Krim-halvøya vil bestå slik den var før konflikten. Det finnes allerede dystre rapporter om at ikke-russere forlater Krim på grunn av den behandlingen de får. Det er vanskelig å spå om Ukraina. Vil landet i tillegg til å miste Krim bli stykket opp med autonome områder som ikke vil samarbeide med sentralmyndighetene? Slik har situasjonen vært i Bosnia etter Dayton-freden i 1995. Føderalisering av Ukraina kan fort bli til en «daytonisering», hvor det etniske kortet blir brukt til å svekke staten og underminere politisk samarbeid.

Mens politikerne i Kiev og Vest-Ukraina ønsker tilknytning til EU vil Øst-Ukraina nærme seg Russland. Putin kan få det som han vil med Ukraina som en dysfunksjonell nabostat han kan dominere. Mye av politikken hans er basert på et ønske om at Russland skal forbli en dominerende makt som står imot vestlig fremrykking. De menneskelige omkostningene av metodene han bruker er omfattende. Vesten må lære av det som skjedde på Vest-Balkan på 1990-tallet. Fremfor alt gjelder det å holde fast ved grunnverdiene som Europa valgte etter andre verdenskrig: demokrati, menneskerettigheter og lovstyre.

Samtidig som Putin bruker Milosevic-taktikk i Ukraina, frir han til misfornøyde grupper i Vesten ved å fronte tradisjonelle verdier og misnøye med EU og USA. I realiteten styrer han en gjennomkorrupt stat uten respekt for enkeltmenneskers rettigheter og demokratiske prinsipper. De vestlige demokratiene må stå opp for disse verdiene. Ikke med våpen, men med smarte sanksjoner, ved å styrke sitt eget demokrati, ved eksemplets makt og ved å ta parti for og støtte vanlige folk som blir rammet av konfliktene.

Mer fra: Kultur