I dagene før 17. mai, barnas dag og feiringen av vår felles grunnlov, dukker det hvert år opp samme forutsigbare debatt: Er det greit å bruke andre flagg i 17. mai-toget? Hvem er kvalifisert for å gå i en bunad? Svarene er: Ja. Og alle.
Årets debatt om antrekk og flagg er preget av et stadig styggere debattklima. Vi kan skylde på sosiale medier for hvordan skjellsord og rasisme lires av enkelte med en foruroligende letthet. Men det er flere som bør kjenne et tungt ansvar for at folk som ikke ser etnisk norske ut kvier seg for å ta på bunad eller gå i tog med andre festplagg. Og disse bør stille seg spørsmålet: Er ikke det selve målet med integreringen, at vi kan samles i feiringen av landet vårt, på tvers av opphav?
Spørsmålene som så krampaktig skal diskuteres i forkant av 17. mai handler om hvordan vi ønsker at omgivelsene våre skal se ut på nasjonaldagen. Både i gatene og på TV-skjermen. Når Nettavisen velger, med ytringsfriheten som begrunnelse, å fremme Katrine Haalands tekst full av rasistisk grums om TV-sendingen på NRK, bidrar de til å trekke en debatt som burde vært forbigått i stillhet til et nytt lavmål. Og når samme avis også velger å trekke fram at en mann har trukket seg fra 17. maikomiteen i Larvik på grunn av manglende gehør for sitt syn i flaggdebatten, bidrar de til konstruksjonen av et problem som ikke er der.
For det er ikke slik at andre flagg står i veien for det norske på 17. mai. Norske verdier, plagg eller ansikter blir ikke borte. Bilder fra toget i Oslo viste i år, som alle år, rødt hvitt og blått. Verken Pride-flagget eller andre lands flagg kan overdøve dette.
Det burde være unødvendig å påpeke at alle som er del av vårt samfunn har en naturlig plass i markeringen av vårt lands frihet. Vi håper de få som skriker høyt i frykt for at 17. mai-festen er under press, faktisk har sett hvilken maktdemonstrasjon årets tog var i feiringen av et mangfoldig norsk samfunn.