«Det finnes forfattere som kunne vært nominert i samtlige klasser Brageprisen har» innledet Brageprisens jury sin tale til Einar Økland, årets mottaker av Brages hederspris. Det stemmer. Siden debuten med en diktsamling i 1963, har Økland skrevet dramatikk, romaner, essays, noveller, barnebøker, ungdomsbøker, sakprosa, og mer lyrikk. Til sammen over åtti bøker, fordelt over hele 52 år. Ord som «morsom», «original» og «klok» er bare noen av dem som pleier dominere mottakelsen av bøkene hans.
Økland har dessuten anmeldt litteratur i VG, han var konsulent i Nye Bøker på den tida da bokklubben hadde enorm gjennomslagskraft i litteraturnorge, og virket som litterær hovedkonsulent i Samlaget nesten tjue år. Han har vært med i redaksjonen i flere litterære tidsskrift, inkludert det sagnomsuste «Profil», som på slutten av 1960-tallet hadde stor betydning for norsk litteratur, inkludert forfattere som Jan Erik Vold og Dag Solstad. Han har dessuten mottatt stort sett alt som finst å få av de mest prestisjetunge litterære prisene i Norge.
Men kjendis kan Einar Økland neppe kalles, i hvert fall ikke utenfor det nynorske litteraturmiljøet på Vestlandet. Og bestselgende bøker er det også så som så med fra Øklands hånd. «Etter romanen «Stille stunder» frå 1974 har Økland konsekvent og programmatisk arbeidd innanfor andre og mindre påakta område av skriftkulturen [ ...] Truleg set han større pris på å bli publisert i organ som «Jul i Trøndelag» enn på Aftenpostens kultursider» skriver redaktørene for festskriftet til 70-årsdagen hans i 2010, Kjartan Fløgstad, Sverre Tusvik og Jorunn Veiteberg.
Det kom ingen flere romaner etter «Stille stunder» – ustrategisk i et land hvor det er romaner som er folkelesning, ikke verken essays, lyrikk eller noveller. Ifølge Ottar Grepstads artikkel i nettleksikonet Allkunne er det fordi «Økland veit så godt kva han sjølv synest han ikkje får til, og kva andre kan gjere betre, at han heller tek fatt i det andre ikkje gjer, men burde ha gjort». Da blir det for eksempel sakprosa om «Norske malebøker» (2012) i stedet, eller noveller som pensumklassikeren «Black & Decker» (1969).
Uansett mer enn nok til å fylle et helt 30-poengs kurs utelukkende om Einar Økland ved Universitetet i Bergen. Der var Agnes Ravatn en av studentene. Hun er dessuten Einar Øklands nabo i det som faktisk heter Einar Øklands vei på Sveio. Der bor Økland i nummer 135, med en låve fylt til randen med alt han samler på av trykksaker og gjenstander, mens Ravatn er innom innimellom og prøver å skrive en bok om ham. «Forholdet vårt er prega av kontinuerleg einvegskommunikasjon» er hennes oppsummering av den prosessen.
Einar Økland er 75 år gammel, og har vært forfatter siden 60-tallet. En ekte veteran. Men han var ikke den eneste med lang CV full av litterære priser som ble gjort stas på da Brageprisene ble delt ut i går kveld. Lars Saabye Christensen fikk Brage i klassen for skjønnlitteratur for voksne, for «Magnet». Det er gledelig, og velfortjent. «Magnet» er en tjukk, omfattende roman av «Beatles»’ og «Halvbroren»s kaliber, Saabye i velopplagt toppform.
Også Torun Lian, som fikk Brage for barneboka «Reserveprinsesse Andersen», er et velkjent navn innen norsk barne- og ungdomskultur. Hun er blant annet kvinnen bak bøkene og filmene om «Frida – med hjertet i hånden», som preget en hel generasjons gryende ungdom på tidlig 1990-tall. «Reserveprinsesse Andersen» er andre bind i hennes serie om Alice, et fint og respektfullt portrett av en engstelig og sensitiv introvert i en kultur – og boksjanger – som ellers dyrker gøyale, utadvendte typer.
Den tredje veteranen er Kjell Ola Dahl, som var rett vinner av Brage for krim, årets åpne klasse. «Kureren» er en godt utporsjonert, velskrevet spenningshistorie fra Norge under krigen og på sekstitallet, med et klart sosialt engasjement i bunnen. I klassen for sakprosa fikk Morten Strøksnes Brage for «Havboka». Også han er den klart mest erfarne av de fire nominerte sakprosaforfatterne, og den som bekrefter årets klareste trend: Brageprisene gikk i år til veteranene. Fordi de fortjente dem.