Den internasjonalt kjente, svenske handelsreisende i nyliberal evangelisme, Johan Norberg, skrev i 2006 boken «Da mennesket skapte verden», på norsk utgitt av høyresidens tankesmie Civita. Boken forklarer historien som en kamp mellom «motsatte mentaliteter» - kreativitet og kontroll - og slår et slag for at vi burde leve godt med økonomiske forskjeller, ettersom de kan skape en dynamikk som gjør det bedre for alle. Fra denne fantasifulle bok husker jeg særlig en setning om sutrete kritikere av den urettferdige verdensordenen: «Når noen klager over at 20 prosent av verdens befolkning har 80 prosent av verdens ressurser betyr det ingenting annet enn at disse 20 prosent skaper 80 prosent av verdens ressurser, hver dag, fordi de har frihet til å gjøre det.»
Jeg kommer på dette frihetsbudskapet når jeg leser artikkelen «The GDP Illusion», BNP-illusjonen, i det siste nummeret av tidsskriftet Monthly Review. Artikkelforfatteren John Smith viser der hvordan den vanlige måten å måle verdiskapning i lands økonomi - bruttonasjonalproduktet - gir et forvridd bilde av vår «globaliserte» virkelighet. Standardtolkningen av økonomisk statistikk, skriver Smith, «skjuler utbyttingsforholdet i relasjonene mellom bedrifter i nord og produsenter i Sør».
Han undersøker problemet gjennom å følge noen tidstypiske hverdagsprodukter. De smarte telefonene, som har endret så mange av våre vaner, produseres gjennom et avansert samspill mellom konkret arbeid av ulike typer, som foregår over hele verden. I 2009 var den totale produksjonskostnaden for en iPhone 179 dollar, mens den solgte for 500 dollar i USA. «Bruttoprofitten» på 321 dollar - hele 64 prosent - som dette gir, deles mellom Apple, deres distributører, og - via skatter og avgifter - den amerikanske staten. Poenget er at alt dette bidrar til BNP i USA. Den fysiske sammenstillingen av telefonene skjer hovedsakelig i Kina. Kostnaden der, i prinsippet lønninger til de kinesiske arbeiderne, besto bare av 6,5 dollar per telefon, altså mindre enn fire prosent av den totale produksjonskostnaden. Resten kommer fra komponenter produsert i tredjeland. Disse regnes da inn som eksport fra Kina til USA, men legges ikke til i Kinas BNP.
Mens varemerket bygges opp i nord, og gir muligheten til å ta ut høyere priser, framstår det som at det arbeidet som er forutsetningen for at produktet skal eksistere, er relativt sett mindre og mindre verdt. Det gjelder ikke bare teknologitunge Apple, men også H&Ms T-skjorter eller en kopp kaffe på Starbucks. Dette er en posisjon som muliggjøres av de historisk bestemte globale urettferdighetene. Og mens Apple økte sine marginer i 2011, ble underleverandørenes marginer i Kina presset. Dette driver dem til å prøve å flytte produksjonen til mer rurale områder, der muligheten til ekstrem utbytting av arbeiderne fortsatt er større.
Mens BNP-begrepet, tross sine brister, gir en indikasjon om materiell velstand, gir den en feilaktig forståelse av hvem som skaper merverdi og hvor det gjøres. Verdien av de kinesiske arbeidernes produksjon antas være det de får i lønn. Hele tyngden av de historiske, politiske og sosiale strukturer som gjør at epidemisk mange arbeidere hos Apples underleverandør Foxconn har kunnet drives til selvmord, plukkes med ett bort fra ligningen. Med Smiths ord er det ikke «value added» som BNP fanger i sammenheng med produksjon som outsources til lavtlønnsland, men «value captured»; vi ser hvor de skapte verdiene tas opp, konsumeres om du vil, ikke hvor de bygges opp.
BNP per capita i karibiske Bermuda, der i prinsippet all produksjon består av tjenester relatert til luksusturisme, er usammenlignbart høyere enn i nærliggende Den dominikanske republikk, der man har en småskala industri. Det har sin forklaring i at Bermuda har blitt et populært plasseringssted for hedgefond og annen finansakrobatikk. Men det er absurd å dermed dra slutningen at Bermuda har verdens mest produktive økonomi, i den betydningen vi til hverdags legger i produksjon av verdier. Det er ikke der man med stor effektivitet «skaper verdens ressurser», for å vende tilbake til Norberg. Snarere tvert imot.
Våre herskende økonomiske modeller og begreper mystifiserer mange maktforhold. Vi lever nå i en tid preget av at den superrike globale eliten har akkumulert enorme finansielle ressurser - og dermed retten til å utbytte og konsumere de verdiene som andre skaper i økonomien - samtidig som produksjonen i mange rike land stagnerer og arbeidsledigheten stiger. Da er tiden mer enn moden for å på alvor utfordre forestillingen om markedsplassen som et sted fritt fra historie og maktforhold, der alle og enhver får som fortjent.