Kultur

Prisen for 
Popsenteret

Debatten om popmusikken foregår ikke på Popsenteret. Samtalen om rockmusikken foregår ikke på Rockheim. Og i Namsos Rock City diskuterer de hvem som må gå.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ja, hva skal vi egentlig med Popsenteret? Det er deprimerende vanskelig å gi et klart svar på det, selv om - eller kanskje fordi - jeg er faglig opptatt av populærkultur. Et besøk på Popsenteret kan være artig for familien, men faglig kan det føles temmelig verdiløst.

Rockheim ble opprettet i 2010, som nasjonalt opplevelsessenter for norsk pop og rock. Oslos motstykke Popsenteret fikk samme funksjon - et «opplevelsessenter for popmusikk», mens Namsos Rock City skulle være «opplevelsessenter for trønderrock». Resultatet er at alle tre jager etter publikumstall for å legitimere store offentlige tildelinger.

Men vi trenger også sentre for kunnskap, ikke bare opplevelssentre som lokker skoleklasser og familier med Wenche Myhres kjoler eller Knutsen & Ludvigsens slips. Opplevelser er flyktige. I 2013 hadde Popsenteret et omfattende utstillingsopplegg om subkulturer i Oslo - punk, hip hop og house. Det var artig å se rave-parties jeg hadde vært på, utstilt på museum. Men i likhet med de ville nettene på 90-tallet, var det ikke så mye jeg husket etterpå.

I Oslo har en privat aktør som HenieOnstad-senteret vist vei i hvordan opplevelsesorienterte utstillinger relatert til pop og rock kan kombineres med varig faglig formidling, i form av boktjukke kataloger om f.eks. «I Want The Beatles To Play At My Arts Centre»-utstillingen, som omhandlet sentrale begivenheter i Oslos rockhistorie. Rockheim gjør noen spredte forsøk: Noe av det beste jeg leste om norsk pop og rock i hele 2013, var artikkelsamlingen «I Dreamt I Was A Real Boy», gitt ut av Rockheim i forbindelse med utstillingen av samme navn, som omhandlet kjønn og kjønnsroller i norsk pop- og rockhistorie. Den inneholdt blant annet artikkelen «Det vi ser og ikke ser: Nærhet og avstand hos Marit Larsen og Marion Ravn», et svært interessant konsentrat av forskningen til Jon Mikkel Broch Aalvik om image og selvframstilling hos to sentrale norske popartister. Dere kjenner kanskje igjen tematikken fra debatten i høst. Den var basert på et NRK-oppslag jeg synes var tendensiøst og fordummende. Jeg henviste interesserte til artikkelen i Rockheim-antologien, som svært få hadde fått med seg. Hvorfor gir de ikke ut flere slike gode skriftsamlinger? spurte kollega Audun Vinger, og jeg er redd svaret er: Fordi det ikke gir utslag i besøksstatistikken.

Det mangler ikke på pop- og rock-opplevelser i norske storbyer. Men det er skrinne kår for refleksjonen rundt pop og rock-kultur. Her kunne de kommunale og statlige pop og rock-sentrene spilt en aktiv rolle. Foredrag og debatter om pop og rock foregår for fulle hus på for eksempel det private Kulturhuset i Oslo, eller folkebibliotekene i Trondheim og Bergen, men i Oslo har verken Popsenteret eller andre offentlige instanser grepet tak i dette.

Da Jokke fylte 50 tidligere i høst, måtte Popsenteret vise videre til Nasjonalbibliotekets seminar og utstilling om Jokkes liv og musikk. Som sagt: Hva skal vi med et Popsenter da?

Mer fra: Kultur