Når Marit Bjørgen kommer suverent først i mål etter 30 kilometer på ski, så går ikke gullmedaljen til en langt yngre skiløper med flere følgere på snapchat. Men musikk er ikke en målbar idrett. Jeg trodde i likhet med mange andre at Susanne Sundfør kom til å bli kåret til Årets Spellemann søndag. Når prisen svært overraskende i stedet gikk til Astrid Smeplass var det mange som stusset. I stedet for å la sånt gå ut over en ung og suksessrik artist er det mer konstruktivt å se dette som et uttrykk for hvordan musikkmarkedet fungerer i dag. Valget av Årets Spellemann står i denne sammenhengen som en pris til strømmealderens forretningsmodeller.
På bransjefestivalen Bylarm er det fredag et seminar som heter «Streaming revenues – pro rata or user sentric». Bransjespråk på et høyt nivå, dette. For å si det på et slags norsk handler det om forholdsmessig eller brukerbasert honorering i musikkstrømmingens tidsalder, men fortsatt er det like uforståelig. Det er imidlertid her kjernen i hele debatten om Sundfør eller Smeplass ligger.
Dagens forretningsmodell for strømming av musikk, den som gjør Astrid S til en tilsynelatende mer populær artist enn Susanne S er «pro rata». Der fordeles utbetalingene basert på totalt antall strømminger, ikke hvor mange personer som har hørt på hver enkelt artist. Hvis far i familien liker Susanne Sundfør, men hans datter foretrekker Astrid S, så er sjansen stor for at Astrid S vil være å høre i hjemmet veldig mye oftere enn Susanne Sundfør. Selv om det til alt overmål er far som betaler for strømmeabonnementet er det Astrid S som sitter igjen med de største inntektene. Jeg har også personlige erfaringer som forklarer hvorfor Marcus & Martinus har fått veldig mye mer av mine strømmepenger enn Silja Sol de siste årene, selv om stillingen dem imellom hjemme hos oss var 1–1.
I et større perspektiv spiller unge rundt i verden de siste hitlåtene på harde livet. Om en jazzentusiast samtidig betaler 99 kroner måneden for å høre på noen gamle innspillinger i ny og ne, går det meste av disse pengene også til de største internasjonale popstjernene. Det er dette som fører til at mange musikere gjør et stort nummer av at de har mottatt så lite som 17 kroner og 70 øre etter et års avspilling på Spotify. De største artistene tjener imidlertid gode penger. Plateselskapene deres tjener enda mer. Strømmeteknologien har sendt omsetningen i bransjen oppover igjen, inntektene stiger jevnt og trutt.
Spellemannprisen understreker igjen den moderne todelingen i musikklivet – den store hitkulturen, som får mesteparten av oppmerksomheten og inntektene av musikksalget – og en stor flott bredde bak dem, som heldigvis ser ut til klare seg utmerket med smulene fra de rikes bord. Men i dette klimaet er det ikke rart om tilbyderne av den store bredden av innspilt musikk kan komme til å kreve en større del av kaka framover.
Inntektene fra strømmetjenestene går altså hovedsakelig til de tre største plateselskapene, Universal, Warner og Sony, som har lagt om driften til en hitkultur basert på enkeltlåter. Her i Dagsavisen regnet vi for to år siden ut at disse tre store selskapene hadde 87 prosent av omsetningen, men bare 18 prosent av de nominerte til Spellemannprisen. Plateselskapet til Astrid S, Universal Music, har alene en tredjedel av omsetningen av musikk i Norge. Når det kommer til Spellemannprisen har de veldig få nominerte i de breddebaserte sjangerklassene der fagjuryer skal avgjøre hvem som er best. Det er naturlig at de vil ha et ord med i laget, og gjerne ser at en av deres mest populære artister også får en pris, hvis de skal fortsette å være med på leken.
Når dette er sagt: I kritikken av tildelingen av prisen til Astrid S ligger det også en evig gammel formening om at voksen ambisiøs musikk er bedre enn ungdommelig lettsindig pop. Som ofte slår feil ut i et lengre perspektiv. Jeg er så gammel at jeg kan la tankene fly 50 år tilbake. Hvis Spellemannprisen hadde vært oppfunnet i 1968, og Årets Spellemann skulle kåres? Terje Rypdal hadde fartstid fra to av Norges fremste pop- og rockegrupper, hadde dristig nok satset på en solokarriere, og gitt ut det banebrytende mesterverket «Bleak House». Kåringen hadde virket helt opplagt, ifølge musikkpressen. Så kom kvelden, vinneren ble oppropt, og ble Inger Lise Andersen, som bare hadde hatt suksess med to sanger, «Romeo og Julie» og «Fru Johnsen». De progressive rockekretsene hadde gått fra konseptene, men om vi ser det sånn i pophistorisk perspektiv 50 år etter, så hadde det ikke vært en helt håpløs avgjørelse likevel. De to kunne likevel leve side om side. Før man skaper for mye dårlig stemning rundt Årets Spellemann anbefaler jeg derfor å høre på Susanne Sundførs opptreden i P3-programmet «Christine» med sin fine versjon av «Hurts So Good» – av Astrid S.