De konservatives presidentkandidat François Fillon ble sett på som den eneste som kunne hamle opp med Nasjonal Fronts leder Marine Le Pen. Han ledet på flere målinger. Men det var før ukemagasinet Le canard enchaîné avslørte at Penelope, Fillons kone, skal ha mottatt over sju millioner kroner som Fillons parlamentariske assistent på skattebetalernes regning. Å ansette slekt, er ikke ulovlig i Frankrike. Men hva gjorde Penelope for pengene? Skandalen, som går under navnet «PenelopeGate», var komplett da TV-programmet Emission spécial gravde fram et videointervju med en britisk avis i 2007. Her betror Penelope seg om hverdagen som ektefelle til Fillon, som var statsminister under Sarkozy: det gikk i engelskstudier og museumsbesøk. Hun sier: «Jeg har aldri vært min manns assistent». Problemet er bare at hun da skal ha vært lønnet i flere år for å være nettopp det.
Skandalen vil snu valgkampen. «Det er bare i Frankrike at sløsing med offentlige penger ikke sees på som alvorlig. I Skandinavia og Storbritannia ville han vært ute for lengst», sier en korrupsjonsekspert til Le nouvel observateur. Vårens presidentvalg er avgjørende, men ikke bare for Frankrike. Det vil være et varsel om partiene fra ytre høyre sin videre innflytelse i Europa etter Brexit og Trump. EU begynner for alvor å knake i sammenføyningene dersom en av de opprinnelige medlemsstatene melder seg ut. Le Pen, som nylig gjestet Trump Tower, ønsker en folkeavstemning om EU. Nå har hun overtatt førsteplassen på målingene. Det er under tre måneder til valgets første runde.
Le Pen vil utnytte skandalen. Lederen for Nasjonal Front framstiller seg som en garantist mot eliten, og når stadig bredere ut. Selv eliten i Davos har oppdaget at tilliten til myndigheter, næringsliv og media er på historisk bunnivå over hele verden, ifølge kommunikasjonsbyrået Edelman. Frankrike er ikke noe unntak. 75 prosent mener franske politikere «i hovedsak er korrupte», ifølge Sciences Po og Cevipof. Til tross for flere skandaler, har franske politikere hindret lover som gir innsyn i hvem de folkevalgte samarbeider med. Le Pen har også sine ubetalte regninger, med en utestående millionsum til EU-parlamentet for en «fiktiv assistent» i Brussel, som i virkeligheten skal ha vært Le Pens kabinettsjef for partiet. Regningen for partiets EU-assistenter, som skal ha jobbet for partiet og ikke EU, skal være på 9.7 millioner kroner.
Emmanuel Macron (39) er den foreløpig skandalefrie jokeren. Han ligger an til duell mot Le Pen i andre runde, som han vil dra i land med 65 mot Le Pens 35 prosent av stemmene, ifølge de siste målingene. Men meningsmålinger har tatt feil før. Macron er sosialistpartiets tidligere finansminister, og stiller som uavhengig sentrumskandidat. Han presenterer seg også som en motkandidat mot eliten, selv om er han et produkt av den, som tidligere student ved eliteskolen og presidentfabrikken ENA og investeringsansvarlig i banken Rothschild.
Macron sees på som et friskt pust i fransk politikk, og toppet nylig en kåring over hvilke politikere franskmenn har tillit til. Bevegelsen han leder, «En marche» («Fremad»), har over 100.000 medlemmer, og vekker misunnelse fra tidligere partikolleger. Macrons kollegaer i sosialistpartiet har i stedet kåret Benoît Hamon, fra partiets venstrefløy, til presidentkandidat. Spørsmålet er om mediene overvurderer Macron, og undervurderer et ytre venstre som samles under Hamon. Eller vil sosialistene spises opp av egen splittelse?
Men vil det brede lag av franskmenn ta imot invitasjonen fra Macron, som står for en liberal økonomisk politikk og mulige kutt i velferdsordninger? Franskmennene er tilhengere av en raus velferdsstat. Fillon var favoritt blant katolske velgere, en velgergruppe med bred innflytelse, som stiller trofast opp ved urnene. Nasjonal Front er blitt såpass stuerent at katolske velgere ser ut til å foretrekke Le Pen foran Macron. Duellen Macron-Le Pen er utradisjonell: Mens sosialistpartiets eks-finansminister tiltrekker tilhengere av liberalisme, ligner Le Pens forsvar for en offentlig velferdspakke på sosialistens kampsaker. Mens Le Pen mobiliserer globaliseringens tapere, holder Macron fast på EU. Her er franskmennene delt: Melder de seg ut, sier 44 prosent at de «vil angre stort», mens det for 23 prosent vil være en «stor lettelse».
Det underliggende temaet i valget er raseriet som finnes i ulike grupper velgere. Le Pen klarer å vinne stemmer på dette sinnet, også blant dem som vanligvis ikke stemmer. Til tross for røtter i ultra-nasjonalisme og nyfascisme, når partiet langt utover kjernevelgerne. Etter flere terrorangrep i Frankrike, det siste ved Louvre fredag, er sikkerhet og innvandring blitt viktige saker for alle velgere, og ikke bare Le Pens tilhengere.
Eksperter leter etter Le Pen-koden. En nøkkel synes å være hvor høyt franskmenn føler at de har klatret eller falt på samfunnets rangstige. Følelsen av at man har lykkes dårligere enn egne foreldre er en sterk indikator på en stemme til Nasjonal Front eller til hjemmesitterne, uavhengig om det stemmer med den enkeltes økonomi eller ikke, ifølge Cevipof. I valgkampens innspurt må Le Pens utfordrere svare på dette raseriet i form av praktisk politikk.