Ved siden av Sovjetunionen og murens fall og terrorangrepene på USA i 2001, er dette det mest dramatiske som har skjedd verdenssamfunnet siden andre verdenskrig. Donald Trump kan, som nå verdens desidert mektigste mann, rokke ved stabiliteten og sikkerheten i verden, samt stoppe USAs innsats mot de globale klimautfordringene. Det destruktive potensialet er enormt. Hva han akter å gjøre som president er likevel svært uforutsigbart. Dagen derpå er spørsmålene flere enn svarene.
Det er all mulig grunn til å være bekymret, skal vi vurdere mannen ut ifra den valgkampen han har ført. Og det må vi, inntil videre. Vi respekterer ikke den valgkampen som Trump har ført med rå populisme, hatretorikk og utfall mot minoriteter og kvinner, og av den grunn respekterer vi ikke mannen. Men det er flertallet av borgerne i USA som har bestemt at de vil representeres av Donald Trump. Og vi respekterer disse menneskene.
Ja til Trump er et amerikansk primalskrik. Et rop om at store masser over hele USA ikke har det bra. Vi kan mene at Trumps analyser og retorikk er forenkling, men hans budskap om jobber og bedre tider har truffet målgruppa med full kraft. Svært mange amerikanere er fattige. Middelklassen har ikke hatt reallønnsutvikling siden 1970-tallet. Den amerikanske drømmen er ikke lenger for alle. Skillene mellom by og land, fattig og rik, utdannet og ikke-utdannet er blitt enorme. Systemet har sviktet den vanlige amerikaner.
Det er perspektivet til de desillusjonerte, frustrerte millionene vi må ha når vi skal prøve å forstå gårsdagens sjokkresultat. Og sett i nettopp det perspektivet er det kanskje en større tragedie enn Trump at den amerikansk venstresiden, Det demokratiske partiet, ikke har hatt løsninger for de nederst ved bordet. De som ikke har mer å tape.