Motviljen er stor, men KrF kan føle seg tvunget til å inn i Solberg-regjeringen i høst, skriver vår kommentator. FOTO: VEGARD WIVESTAD GRØTT / NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

30-07-2018

Presses KrF inn i regjering?

Hareide vet at han ikke lenger kan trå vannet. Presset er stort for at noe skal skje.

Det var høye forventninger til både Jonas Gahr Støre og Knut Arild Hareide da de ble valgt som ledere for hvert sitt parti, men i politikken er det ikke rettferdigheten som rår. Til tross for gode personlige egenskaper, har de foreløpig ikke lykkes som partiledere.

Mange har trodd at de skulle finne sammen politisk, men med et sterkt svekket Ap er løpet kjørt for et gul-grønt-rødt-samarbeidsprosjekt. Det er kanskje ikke så interessant å reflektere over hvem som har det verst av Jonas og Knut Arild akkurat nå. For Arbeiderpartiets leder ser det ganske håpløst ut. Hva slags valg Jonas kan ta for å få partiet ut av det uføret, er ikke lett å se.

Hareide har lenge levd med frykten for at KrF skal bli utradert som politisk parti. Det er en tung bør å bære for en partileder, men i motsetning til kollegaen i Ap har han valgmuligheter. Det er forbundet med høy risiko. Likevel er sannsynligheten stor for at KrF velger bevegelse mot høyre fremfor status quo.

Før Hareide tok ferie, fikk KrF-lederen med seg en hilsen fra Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv. Kommentatoren reflekterte over følgende: Hvorfor det er ingen som stiller spørsmål ved Hareides lederrolle? Hva har han fått til som partileder? Hvordan er det med hans evne til å ta valg? Hareides posisjon i KrF er sterk, men når en redaktør setter ord på det som kan være et ømt punkt, vil det kunne forsterke prosesser som allerede er i gang i partilederens hode.

Hareide kunne slått i bordet med at han ikke er handlingslammet. KrF ble tross alt tungen på vektskålen i to store saker i vår – kastingen av en stortingspresident og Sylvi Listhaugs avgang som justisminister.

Hareide vet at dette ikke er tilstrekkelig for å fjerne imaget. Han må gjøre noe mer kraftfullt for å få bukt med det etterlatte inntrykket av handlingslammelse. En hardhendt beslutning i spørsmålet om regjeringsdeltakelse vil være det beste middelet for å stoppe kritikken.

Status quo er blitt et stadig dårligere alternativ. KrF har avgjort noen saker på Stortinget, men partiet makter ikke å bruke sin vippeposisjon til å sette preg på KrFs hjertesaker. Hadde ikke sperregrensen vært så nær, kunne det muligens vært forsvarlig å sitte stille og vente på bedre tider. Denne handlingsfriheten har Hareide mistet. Innad kan han argumentere med vippeposisjonen ikke har gitt noen utslag på meningsmålingene. Det må gjøres noe nytt.

For Hareide må det vært svært frustrerende å se at politikken ikke virker, og det er verre enn som så: Han kan bli partilederen som kjørte skuta på land fordi han valgte å sitte dørgende stille i båten.

Innad i KrF er det svært delte meninger om partiet skal gå mot venstre eller mot høyre. Tas det valg her, vil det gi avskalling. Problemet for de KrF-ere som vil orientere seg mot venstre, er at dette alternativet er blitt stadig dårligere det siste året. «I den rødgrønne leiren er det rene blodbadet», skrev Arne Strand for noen dager siden. Arbeiderpartiets problemer har gitt større rom for Rødt og SV. En eventuell regjering av Arbeiderpartiet, Sp og KrF hadde vært avhengig av de to partiene ytterst på venstresiden. En slik situasjon ville ha skapt ramaskrik i store deler av KrFs velgermasse.

Det er bare en utvei igjen. Hareide må ta en prat med Erna om KrF skal slå følge med Venstre inn i regjering. Han vil bli omfavnet av Erna, Siv og Trine, og han vil få en solid dose kjeft fra sin egen venstreside. Noen velgere vil forsvinne, og noen vil komme til.

Knut Arild Hareide har sikkert brukt sommeren til å finne hvordan han skal kunne svare kritikerne. Det er lettere å gå inn i en regjering som Sylvi Listhaug ikke er en del av. Dessuten har Venstre satt et visst preg på profilen på regjeringen. Argumentet som likevel vil være det aller tyngste, er at han KrF må få hånden på rattet i tradisjonelle verdisaker. Det siste året har det vært store bevegelser i holdningen til aktiv dødshjelp i en del partier. Det er en av de virkelige kjernesakene for KrF. Selv om KrF har vippeposisjon på Stortinget, kan Hareide & Co bli utmanøvrert av stortingsflertallet.

Går KrF inn i regjering, vil det være med en betingelse om at regjeringspartiene ikke skal foreslå noe som helst på dette området. Unge Høyre vil bli skuffet, men de vil også skjønne at slik er politikken. Erna må gi noen kjøttbein til en samarbeidspartner som holder seg for nesen når det er snakk om å gå i regjering.

Mitt tips er at KrF er en del av Solberg-regjeringen før høsten er omme. KrF kan stille med erfarne politikere som Hilde Frafjord Johnson, Hans Olav Syvertsen og Knut Arild Hareide som statsråder

Hareide kan bli statsråd mot sin vilje. At han ikke er heftig og begeistret for prosjektet, kan vært et greit budskap å formidle. Partilederen vil for all del unngå at regjeringsdeltakelse gjøres til spørsmål om personlige ambisjoner. Ved å ha vært nølende så lenge, verner han seg bedre mot kritikk om samarbeidet skaper enda lavere oppslutning for KrF. Hareide husker utmerket godt påstandene fra partifeller om hvordan KrF mistet sin sjel sist de samarbeidet med Høyre.

Nå er Frp kommet i tillegg, kanskje det partiet som KrF står lengst fra ideologisk, men som de er dømt til å regjere med.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!