President Putin stiller uten reelle motkandidater ved valget 18. mars. Bare folk som er sjanseløse får lov til å delta. Det er risikosport å utfordre Putin. Opposisjonelle trakasseres systematisk. I verste fall blir de drept, slik som Boris Nemtsov i 2015. Mer vanlig er å trekke seriøse utfordrere for retten med åpenbart oppkonstruerte anklager. De blir likevel alltid dømt. Slik som Alexei Navalny. Russiske dommere befinner seg i knestående overfor den politiske makteliten. De dømmer alltid slik de får beskjed om. Legg til total kontroll over alle større massemedier, særlig statlig fjernsyn, og seieren er sikret.
Putins popularitet er det likevel ingen tvil om. Han har knapt drevet noen valgkamp. Men hans tale om rikets tilstand for halvannen uke siden, var et vektig innspill i valgkampen. Han innrømmet at Russland har slitt økonomisk som følge av fallet i oljeprisene. Men nå lovet han store forbedringer. Tallet på fattige skal halveres, helsebudsjettet dobles, pensjonene økes. Størst inntrykk gjorde likevel presentasjonen av nye supervåpen som skal styrke Russland i forhold til omverdenen.
Viktigste prosjekt for Putin har vært å gjenreise Russland som en global stormakt etter det nesten totale sammenbruddet på 1990-tallet. Klarer han det, tilgis han manglende velstand og nedgang i reallønna fire år på rad. Det avgjørende er å gi russiske velgere tilbake troen på at fedrelandet fortsatt er en supermakt. Folk deler presidentens irritasjon over omverdenens mangel på respekt. «Ingen hørte på Russland. Vel, hør etter nå!», sa Putin da han presenterte supervåpnene.
Det er reist tvil om våpnene virkelig finnes, eller i alle fall om de fungerer slik det påstås. Putin viste bare en videoanimasjon som demonstrerte våpnenes fantastiske egenskaper: En krysserrakett med atomstridshode drevet av en atomreaktor, med ubegrenset rekkevidde og umulig å oppdage før det er for sent. En tilsvarende torpedo for bruk til sjøs. Nye raketter som går med 20 ganger lydens hastighet. Ubemannede ubåter som kan gå ekstremt dypt, ubegrenset langt og absolutt stille.
Er dette sant, er det et våpenteknisk gjennombrudd, en ny generasjon atomvåpen. Uansett er det noe NATO må ta på det største alvor. Faren er at vi nå står foran et nytt, ressursslukende og ytterst destabiliserende våpenkappløp. Men et russisk svar måtte komme etter at USA og NATO klistret sitt nye rakettskjold tettest mulig opp mot Russlands grenser. NATO hevder at dette slett ikke er rettet mot Russland, men mot et mulig angrep fra Nord-Korea eller Iran. Sant eller usant, det blir i alle fall ikke trodd i Moskva. Det er den virkeligheten man må forholde seg til, fordi det er det som utløser russiske mottiltak.
Man kan alltid diskutere hvem det er som bærer ansvaret for den ulykksalige utviklingen på rustningsområdet. Hvem startet? Var det USA da landet sa opp ABM-avtalen som begrenset utplassering av et strategisk rakettforsvar? Var det Russland med sin mer aggressive militære opptreden? Var det NATO, som utnyttet russisk svakhet etter Sovjetunionens sammenbrudd ved å innlemme tidligere sovjetiske lydland og dermed rykket stadig nærmere Moskva?
Under forhandlingene om Tysklands samling, oppfattet Mikhail Gorbatsjov et klart løfte om at NATO ikke skulle utvides østover. Det skjedde likevel på 1990-tallet. Vi som dekket NATO-møtene den gang, fikk klare inntrykk av at man hadde lovet at det i alle fall ikke skulle opprettes permanente NATO-installasjoner i de nye medlemslandene i øst. Men dette ble bare sagt muntlig, ikke nedfelt i bindende, skriftlige avtaler. Nå er NATO-baser og permanent tilstedeværelse etablert. Så er det jo slik at ethvert selvstendig land har full rett til å bestemme sin egen alliansetilknytning. Men Vesten må likevel forholde seg til at russerne føler seg truet og beleiret, med de følger det får for både opprustning og internasjonal spenning.
Krim kommer på toppen. Annekteringen var fullstendig forkastelig og et brutalt brudd på all internasjonal rett. En reaksjon måtte komme, og den kom i form av omfattende straffetiltak. Realiteten er likevel at Krim ikke kan tvinges tilbake til Ukraina med fredelige midler, uansett hvor omfattende sanksjonene blir. Det brutale spørsmålet NATO da må stille seg, er om man er villig til å gå til krig mot Russland på grunn av Krim. Hvis ikke, kommer det et tidspunkt da man må stille spørsmål om hvor lenge man skal opprettholde straffetiltak som ikke fungerer, men som på en skummel måte forsurer forholdet mellom landene.
Mange frykter at vi står foran en ny kald krig. Russland med en president som nesten for enhver pris vil gjenerobre landets posisjon som global stormakt. USA med en president som nekter å ta til seg ny kunnskap fordi han ser seg selv som et geni, og som uansett ikke vil nærme seg Putin fordi det blir oppfattet som et takk for hjelpen under valgkampen. Det er ennå ikke noen ny kald krig, langt ifra. Men det som var bra den gangen, var at partene likevel fikk på plass viktige rustningsavtaler. De snakket sammen til tross for motsetningene. Det gjør de ikke i dag.