”India sitter i ryggmargen min og jeg føler meg fortsatt indisk, selv om jeg liker å bo i Norge og aldri kunne tenke meg å flytte tilbake til India. Jeg er norsk og er glad for at jeg nesten aldri opplever fordommer fordi jeg ser utenlandsk ut,” sier psykologen Pratibha Jensen, som er best kjent som forfatteren Axel Jensens enke.
Da hun kom til verden i New Delhi 5. februar 1935, var hun så spinkel og underernært at legene fryktet hun skulle dø. De ville helst lagt henne i kuvøse, men noe slikt fantes ikke på sykehuset. Moren, Shanti Devi (”Fredens gudinne”), som var blitt sulteforet av sin svigermor under graviditeten, flyttet tilbake til sine foreldre etter fødselen og klarte heldigvis å fete opp både seg selv og datteren. Foreldrenes ekteskap var arrangert, og verken moren eller faren ønsket å gjennomføre det. Det preget nok samlivet deres.
Faren, Inder Sen, var en kunnskapsorientert og Gandhi-inspirert diplomat med interesse for homøopati og numerologi. Etter arbeidstid tok han imot pasienter gratis, så det var alltid kø utenfor hans hjemmekontor.
Pratibha vokste opp sammen med to yngre søstre i en tolerant hinduistisk familie. ”Min yngste søster døde i 1943 da hun var tre år, men jeg husker henne fortsatt godt,” sier Pratibha.
Moren og faren leste mye, og det smittet over på datteren: Faren leste engelsk og moren hindi. ”Moren min var en fantastisk forteller. Hun kunne blitt en stor forfatter dersom hun hadde vokst opp i et annet land,” sier hun.
I barndommen samlet Pratibha bøkene sine i et lite bibliotek, som hun lot venner og nabobarn låne fra.
På grunn av farens arbeid bodde hun i Tokyo i tre år fra 1948 til 1951. Der lærte hun både japansk og amerikansk kultur å kjenne, og det var der hun for alvor begynte å lese engelsk litteratur. Frem til hun var 13 hadde hun bare lest hindi.
Under oppholdet i Tokyo steg faren i gradene fra visekonsul til chargé d’affaires, men han var for ærlig og ble mislikt fordi han ikke ville ta imot bestikkelser. Derfor ble han aldri ambassadør: Han var for moralsk og prinsippfast. Men han fikk være med på åpne den indiske ambassaden i Oslo.
Etter å ha fullført college i India, ble Pratibha sykepleier. ”Det var far som bestemte den utdanningen. Han ville jeg skulle bli lege, men det ønsket ikke jeg. Allerede på college fikk jeg smaken på psykologi,” sier hun.
Pratibha ble første gang gift i New Delhi i 1958, 23 år gammel. Panditen (presten) klarte ikke finne en egnet dag for bryllupet på tradisjonelt vis. Det skulle vise seg å være et dårlig tegn.
Året etter fødte hun datteren Poonam, og fire år senere flyttet de til London hvor hun fødte en sønn. ”Ekteskapet fungerte dårlig. For å få kontroll på økonomien og utvikle et mer selvstendig liv begynte jeg å arbeide på et tehus da sønnen vår var ett år. Pengene jeg tjente gikk til mat, barneklær og én pakke sigaretter i måneden.”
I 1965 forlot hun ektemannen for godt, og sammen med datteren flyttet hun til søsteren i Stockholm. Der tok hun embetseksamen i psykologi og underviste flere år på Stockholms universitet.
I 1972 møtte hun forfatteren Axel Jensen. Han var i Stockholm i forbindelse med FNs store miljøkonferanse. Axel ble straks forelsket i den indiske skjønnheten. ”Natten etter at jeg hadde møtt Axel drømte jeg om ham. Da forsto jeg at også jeg var forelsket, men jeg fortalte det ikke med en gang.”
Allerede i desember samme år reiste de til India og giftet seg 7. januar 1973. Da hadde Axel konvertert til hinduismen og fikk navnet Aravind ("Den røde lotus"). "Det var selve vendepunktet for meg," sier Axel Jensen i boken Livet sett fra nimbus (2002). Ingen fra Axels familie og heller ingen av hans venner var til stede i bryllupet.
Da Inder Sen døde i 1976 avsluttet Pratibha arbeidet som forsker. ”Jeg droppet doktorgraden i psykologi fordi jeg skjønte at jeg bare hadde villet bevise for far at også jeg kunne bli doktor.”
Pratibha og Axel Jensen bodde om bord i en ett hundre år gammel frakteskute i 18 år, først i Waxholm, så i Stockholm. I 1984 seilte de skuta - de døpte den ”Shanti Devi” - til Oslo, der Axel fikk en sentral rolle med å arrangere den første internasjonale poesifestivalen, mens Pratibha arbeidet på et krisesenter for kvinner.
Pratibha ble en kulturkjendis i Norge og syntes nordmenn virket glade og frie. Hun var Axels partner og muse, og ble beundret for sin eksotiske skjønnhet. Paret var blant annet med i NRK fjernsynets hovedsending julaften 1990, der Pratibha fortalte om hvordan man laget risengrynsgrøt på indisk maner.
Pratibha satte viktige spor etter seg i Axels forfatterskap, særlig i diktsyklusen Onalila og romanen Mor India, som begge kom ut i 1974, med dedikasjon til Pratibha og datteren Poonam, som fortsatt bor i Norge.
I 1991 seilte de skuta Shanti Devi til Ålefjær og bosatte seg i den gamle skolestua i 1991. Axel fikk en skjermet arbeidsplass og Pratibha ble språkmektig psykologisk rådgiver på arbeidsrådgivningskontoret i Kristiansand.
Da Axel Jensen fikk ALS samme år fikk Pratibha snart full tids jobb med døgnkontinuerlig stell. De siste åtte årene var han stort sett sengeliggende på grunn av økende lammelse. Pratibha og Axel, med støtte fra venner, kjempet en hard kamp mot helsebyråkratiet for å få tilstrekkelig hjemmesykepleie og sekretærhjelp til Axel. De seiret, slik at Axel Jensen kunne fortsette sitt forfatterskap helt frem til sin død.
Det hersker ingen tvil om at Axel, takket være Pratibhas innsats, fikk ferdigstilt flere av sine siste bøker. Også de åtte radioprogrammene jeg lagde om Axels liv i 1995, og boken Livet sett fra Nimbus, ble til takket være hennes bistand. På ett av programmene, som flere ganger er sendt i NRKP2, kan vi til og med høre hennes snorking, der hun ligger på divanen i sykerommet klokken to om natten for alltid å være i beredskap i tilfelle Axel skulle få pustevansker.
Etter Axel Jensens død i 2003 ble Pratibha boende i Ålefjær. ”Jeg liker meg her. Her kan jeg bo alene. Det ville jeg aldri kunnet gjøre i India. Jeg liker den norske friheten og norsk natur med fjell, skog og vann: Sånn som det er her i Ålefjær,” sier 80-åringen, som er farmor til fem barnebarn i England.