Men egentlig er det ingen grunn til å være overrasket over utenrikspolitikken, når han som styrer den, heter Børge Brende. Det er ikke første gang han setter sitt pragmatiske preg på det feltet han har ansvaret for.
Da han ble miljøvernminister - som det ennå het - i 2001, nøyde han seg ikke med å fullføre Høyres marsj inn i "folden" når det gjaldt rovviltpolitikken og slutte seg til flertallsfraksjonen fra juni 1997. Det hadde jo vært nødvendig for å komme inn i varmen etter at Jan Petersen hadde hatt blikket "stivt festet på 2001" etter det store valgnederlaget høsten 1997. Men Brende klarte også det kunststykke å framstille en 180 graders vending i synet på Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen som en videreføring av hovedlinjene - og få rett det!
Den gang var det ikke et pip å høre om problemet pragmatisme kontra prinsipper. Jeg mistenker at det mye skyldtes det forhold at konsekvensene av en viss kjennelse i Oslo byrett i februar 2001 ikke ble "kommunisert".
Men noen visste. Og i hvert fall Børge Brende.
Hvis noen vil vite mer om fenomenet Børge Brende og pragmatismens vesen, bør de sette seg inn i hvordan de politiske hovedlinjene ble turnert i Stortingsmelding nr 15 fra 2003-2004.