Pornomagasinene

«Hvorfor i helvete intervjuer de en svensk eller norsk eller hva-hun-er-for-noe-kunstfotograf jeg aldri har hørt om, hjemme i hennes hvitmalte overklassehjem i den stockholmske skjærgården, med hennes vakre barn og duse farger og blonder og fantastiske åpne kjøkkenløsning, med dører i afrikansk Wenge-tre og himmelseng og St. Bernhardshund og loppemarkedshistorier og sommerferier i Sør-Frankrike og tåspissko på veggen over sju hele, jævla sider. Hæ? Kan du svare meg på det?»

Historien gjentar seg. Det forrige primalskriket glapp ut av meg for noen år siden, og ble nevnt her i spalta. Det har tatt noen år for meg å roe meg ned. Nå er det på tide å ta et nytt oppgjør. For min foretrukne avisdagsopplevelse, søndag, blir fryktelig amputert når jeg må sukke og stønne over at min kjære følgesvenn bruker to sider av denne avishøytida på å intervjue hvem som helst der det eneste nyhetskriteriet er at man eier bolig.

Forrige søndag var det en arkitekt på vestkanten som ble midtsidepike tildelt 856 ord. «Lyset er det aller viktigste for meg i en bolig. Jeg vil ha mengder av dagslys lengst mulig inn», sier hun. Inni meg brøler det: Hvem faen er ikke opptatt av lys, da? Jeg blir noe mer harmonisk når journalisten pøser på med beroligende brødtekst: «Transparens – altså gjennomsiktighet – ble et stikkord for henne i denne leiligheten. I kjøkken og stue henger hvite, flortynne gardiner som lar lyset sildre inn, og som skjermer mot innsyn».

På ingen måte roer det meg.

– Speilet i stuen fanger lys fra tre åpninger og gjør rommet enda lysere. Kontrasten mellom speilet og arvekommoden skaper liv, sier arkitekten. Stemmen i hodet mitt er hes, lett hviskende. Sensuell. Den eneste måten å lese dette på, vel?

Men hvem leser dette? Hvem er det til for? Åpenbart meg, som faktisk sitter og leser om arkitekten som har sett lyset. «Selv om barneværelsene bare er på syv m², kan de møbleres på ulike måter. De rommer det som trengs: seng, skrivebord med stol, godstol, skap og bokhylle – og har fortsatt gulvplass nok til et hyggelig teppe». Så bra, da. Det ble plass til et hyggelig teppe. Selvfølgelighetene står i kø. Uke etter uke, søndag etter søndag. Men frasene skaper et godt såkalt annonsemiljø.

Min gamle mor har rotet seg bort i abonnementer på et par av disse utallige magasinene som fins innafor denne sjangeren. Boligdrøm, Bonytt, Hageliv, Hytteliv, Lev Landlig, Maison interiør, Rom 123, Vakre hjem & interiør, Bo bedre, Bolig Pluss, Gamle Hus, ELLE Decoration, KK Living og så videre og så videre. Jeg nøler ikke med å kalle det porno. Det er kikking på at andre gjør det. Bor. Og som i pornoen, bor de liksom mye mer spennende enn oss selv. De gjør ting vi knapt har tenkt på. De bygger sin egen utesofa!

Noen av disse grove magasinene har kommet i Medlåntakerskens besittelse. Fra KK Living roper den trendy kvinne med hoftevrikk at «vi elsker den bohemske hagestilen». Javel. Så i tillegg til Aftenposten, hender det jeg at jeg må slite med disse trykksakene. Særlig Lev Landlig er sterk lesing. For det er tross alt Norges eneste magasin innen «country living»-sjangeren. Viktige saker som «Høner i hagen – slik gjør du det», «Lun nostalgi» og forsidesaken, «Herlig stil på LANDKJØKKENET». I krigstyper, ja.

Det er klisjeene som smører denne journalistikken. Og gjør den såpeglatt. «Hun elsker gjenbruk og kreative løsninger», liksom. Fra Lev Landlig kan jeg sitere: «Å bryte opp med en helt ny, tøff lampe er det som gjør interiøret levende og spennende». Kan man virkelig si det og holde maska? Og ikke bryte ut i et: Jeg kødder! Åpenbart. Bildetekstene har ofte også en jordnær, litterær kvalitet: «På det lyse romslige kjøkkenet er det praktisk og hyggelig å lage mat og få unna oppvasken».