07-06-2016

Politisk biologi i Stortinget

Stortinget har debattert og behandlet regjeringens ulvemelding. Det var god plass på galleriet der jeg satt og enda bedre plass i presselosjen.

Det skyldtes nok at resultatet ble omtrent som ventet: Millimeterjusteringer  av både bestandsmål og sonegrenser. Denne gangen gikk endringene i riktig retning, sett fra innsiden av ulvesonen, med forventede hyl fra den nye miljøalliansen som resultat: Rasmus Hansson, Heikki Holmås og Ola Elvestuen næret stor bekymring for ulvens framtid og internasjonale reaksjoner  på det de karakteriserte som "kanskje brudd på Bernkonvensjonen". Slike forbehold tok de aldri tidligere. En får ta det som en viss tilnærming til virkeligheten, så langt det rekker. 

Vel hjemme fra Oslo-besøket så jeg reprise av dagsrevyen. Saken ble ikke nevnt. Dermed er mye sagt. For i norsk rovviltdebatt har det faktisk lenge vært slik at det viktigste ikke blir nevnt. Da tenker jeg ikke på utfallet av saken og de vedtak som ble gjort - det var som forventet og av mindre interesse - men på det som kom fram i debatten. Denne gangen var det for eksempel ingen, til forskjell fra tidligere, som brukte uttrykket "levedyktige bestander i Norge". Nå snakket til og med Venstres og SVs representanter om "den sør-skandinaviske bestand".

Hvor viktig er det? vil kanskje noen spørre.

Det er faktisk det viktigste beviset for at norske topp-politikere omsider har forstått hva de har vært med på - men uten å ta konsekvensene av det. I 1997 ga Stortingets flertall uttrykk for at vi var forpliktet til å bygge opp "levedyktige bestander" av store rovdyr innenfor Norges grenser. Det var flertallets begrunnelse for å gi klarsignal for en storstilt oppbygging av norsk rovviltforvaltning både sentralt og regionalt. Det var den egentlige begrunnelsen for å opprette kjerneområder i utvalgte distrikter. Og det var den egentlige begrunnelsen for å legge til rette for å gjøre rovviltforskningen til en ny vekstnæring i vårt land og gi klarsignal for en rekke forskningsprosjekter omkring temaet "utmark" hvor den underliggende dagsorden  var å legge til rette for en reversering av norske kulturlandskap til villmark.                                                     Alt utledet av påstanden om at vi måtte følge opp våre internasjonale forpliktelser.

Den 16. februar 2002 falt det en dom i Oslo namsrett som ga klarsignal for felling av de ni ulvene i Atndals-flokken og et par i Imsdalen i Østerdalen. Det klarte norske miljøjournalister å formidle til folket. Men det viktigste nevnte de ikke. Ett av rettens premisser for dommen var at saksøkers (miljøorganisasjonenes) påstand om at Norge etter Bernkonvensjonen  var forpliktet til å bygge opp en egen nasjonalt levedyktig bestand av ulv, var tilbakevist.                                          Flertallets forutsetning for stortingsvedtaket den 19. juni 1997 hadde altså vist seg å være falsk. Og selv om den nyheten begynner å bli gammel, er den ennå ikke nevnt av NRK.

Men dette er ikke alt. Det viktigste ved namsrettssaken har så langt vist seg å være at den saksøkte part, Staten (les: Miljøverndepartementet), i sin prosedyre hadde hevdet  at norske myndigheter eller lovgiver aldri har lagt til grunn at Norge har forpliktet seg til å ha en egen ulvestamme!
Dette er, lett påviselig, det diametralt motsatte av de faktiske forhold. Men det har bidratt til å tåkelegge det faktum at norske miljøvernmyndigheter i 2002 snudde 180 grader rundt. Og er freidige nok til å si: "Det har vi bestandig ment".

Er det noe rart at de vil gjøre "forlikets år"  - 2011  - til rovviltpolitikkens År Null?








Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!