Mange har naturlig nok reagert svært negativt på den senere tids spetakkel i Ap om Trond Giske. På snittet av meningsmålingene så langt i januar havner Ap ifølge Poll of polls på 21,2 prosent. Det er ned 5 prosentpoeng siden desember.
Det er neppe selve avsettelsen av Giske fra partitoppen Aps velgere har reagert på. Jeg tror de fleste mener det var nødvendig å kvitte seg med nestlederen. Partileder Jonas Gahr Støres håndtering av saken var det i sluttfasen heller ikke så mye å utsette på. En meningsmåling i Aftenposten bekrefter det. 86 prosent mener det var riktig av Giske å trekke seg. 56 prosent sier at Støre hadde behandlet saken godt.
Nedturen på målingene skyldes bråket i partiet og den negative medieoppmerksomheten. Politikken druknet i varslingssakene. Før Giske-saken eksploderte i mediene, tydet målingene på at Ap hadde stanset nedgangen som startet i august i fjor.
Det er en trøst for Ap at velgerne som nå vender partiet ryggen, ikke vender seg til andre partier. De setter seg på gjerdet. Velgere på gjerdet er ikke vanskelige å få ned. De kan komme tilbake hvis Ap nå blir ferdig med Giske-saken. Trond Giske gjør seg selv og partiet en tjeneste hvis han oppfordrer sine folk til å holde seg i skinnet.
En omkamp for Giske-fløyen er en tapt kamp. Ekstraordinært landsmøte for å velge en ny nestleder er heller ikke svaret for Ap. Et slikt landsmøte bare et år før det ordinære landsmøtet neste år, vil åpne for en diskusjon om hele partiledelsen og sentralstyrets sammensetning. En opprivende lederdiskusjon de neste månedene vil garantert bringe oppslutningen om Ap videre ned. 20 prosent er ikke nødvendigvis noen bunnlinje. Under de voldsomme stridighetene mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland på nyåret 2002, fikk Ap meningsmålinger på 14-tallet. Det Ap framfor alt trenger er at stridsøksene gravlegges og at partiet samler seg om å stake ut kursen videre.
Med sexskandalene i Frp og Høyre har Ap fått et pusterom fra mediekjøret. Metoo har skremt fram svinene på skogen i alle partier. Saken med stortingsrepresentant Ulf Leirsteins porno-eposter til unge Frp-ere i Østfold er meget grov. Her kan det dreie seg om kriminelle forhold. Det er også sjokkerende det Unge Høyre-leder og nyvalgt stortingsrepresentant Kristian Tonning Riise skal ha drevet med. Velgerne i Østfold og Hedmark må bli forskrekket når det går opp for dem at Frp og Høyre ikke sjekket disse to karene bedre før de ble plassert på valglistene. Det var mange som visste, men ingen våget å varsle.
Sakene med Giske, Leirstein og Tonning Riise er slike som kan sette norsk politikk i vanry. Det gir et urettferdig bilde av norsk politikk og våre politikere i sin alminnelighet. Det store flertallet er anstendige og hardt arbeidende mennesker som har gått inn i politikken for å gjøre samfunnet bedre slik de ser det. Undersøkelser viser at velgerne har stor tillit til politikerne. Det er en av grunnene til at det reageres så kraftig på grove avvik fra det som er normalt.
Partiene er limet i vårt politiske system. Uten velfungerende partier bryter demokratiet sammen. Derfor er det så viktig at partiledelsene hurtig og uten nåde slår ned på uakseptabel oppførsel blant de tillitsvalgte. Jonas Gahr Støre vil bli husket for at han var den første partileder som fjernet sin nestleder på grunn av upassende oppførsel.
Det kan kanskje være en trøst for partiene at politiske kriser har en tendens til å bli fort glemt av velgerne. Mange ble nok overrasket av konklusjonen i professor Tor Midtbøs bok «Skandaler i norsk politikk» fra 2007. Skandaler er ille for partiene mens de står på, men de år ingen negativ virkning på lengre sikt. Partiledelsens håndtering er avgjørende. Hvis ledelsen bagatelliserer og forøker å skyve sakene under teppet, blir partiet straffet av velgerne.
Metoo representerer et veiskille. Det som tidligere ble tolerert av sextrakassering i politikken og i samfunnet generelt, er nå strengt forbudt. Det er ikke verre i politikken enn i næringslivet. Men velgerne må kunne forvente av sine folkevalgte at de oppfører seg på anstendig vis.