Politikeren og økonomen
Øystein Noreng
Professor i petroleumsøkonomi ved Handelshøyskolen BI
debatt
Handlingsregelen: Bare ved å tilpasse uttaket fra Oljefondet til den virkelige avkastningen, kan vi håpe på å bevare handlefriheten i den økonomiske politikken.
Meningsutvekslingen mellom statsminister Jens Stoltenberg og sentralbanksjef Øystein Olsen avslører viktige forhold i norsk politikk. Fra et faglig ståsted er det ikke vanskelig å gi sentralbanksjef Olsen rett i at Norge for tiden bruker for meget oljepenger, altså penger fra fondet, og at uttaket, handlingsregelen, bør settes ned fra fire til tre prosent, som avkastningen har vært i senere år.
Bare ved å tilpasse uttaket til avkastningen kan vi ha håp om å bevare fondet og den handlefriheten i økonomisk politikk som dets avkastning innebærer. Langsiktighet krever moderasjon. Sentralbanksjefen påpeker korrekt at uttak høyere enn realavkastningen innebærer en langsiktig nedbygging av fondet. I tredje kvartal 2011 gikk fondet med tap.
Statsministerens sterke kritikk er påfallende. Fondet ble opprettet i 1990 for å koble bruken av oljeinntekter fra en ujevn inntjening, altså for å stabilisere innenlandsk økonomi. Daværende statsminister Stoltenberg fastsatte regelen om fire prosent uttak i 2001 ut fra datidens antakelser om inntjening. Dette var den gang en pragmatisk beslutning, som nå synes opphøyet til et uforanderlig prinsipp. Argumentet om at regelen ikke kan endres under nye forutsetninger, at en nedsettelse til tre prosent kan åpne for en senere forhøyelse, synes underlig.
Én forklaring kan være at det er gått prestisje i saken, at statsministeren identifiserer seg personlig med prinsippet om fire prosent. I så fall kunne dette uttrykke stivsinn og dogmatisme. En annen forklaring kan være at statsministeren har neste års valg for øye og ikke ønsker å komme med tilsagn om mindre bruk av oljepenger. Med en verdensøkonomi i ulage og en lavkonjunktur som også truer Norge, er det nærliggende å ta mer ut av Fondet. I så fall kunne dette uttrykke fleksibilitet og opportunisme.
Statsministeren er i utakt med seg selv. Spørsmålet er ikke bare hvor meget som tappes av fondet, men også hvordan pengene brukes. I 2001 påpekte daværende statsminister Stoltenberg at ved bruken av oljepenger måtte hensynet til konkurranseutsatt sektor tillegges stor vekt for å sikre en langsiktig balansert utvikling i norsk økonomi: «Regjeringen legger derfor vesentlig vekt på at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen til norsk økonomi. Lavere skatter og avgifter kan gi næringslivet bedre arbeidsvilkår, slik at konkurranseevnen styrkes. Tilsvarende vil tiltak for en bedret infrastruktur, samt tiltak for å bringe fram ny kunnskap gjennom forskning og utvikling, bidra til å styrke vekstevnen.» (St.meld. nr. 29 (2000-2001) Retningslinjer for den økonomiske politikken).
Nåværende statsminister Stoltenberg synes å ha glemt dette. Skattenivået i Norge er moderat i internasjonal sammenheng, men prioriteringen av infrastruktur, forskning og utvikling er uteblitt. I stedet går oljepengene til offentlig forbruk og sysselsetting, og til velferd. I kriseåret 2009 tappet regjeringen fondet godt ut over handlingsregelen, men pengene gikk ikke til prioriterte prosjekter; de ble spredt tilfeldig tynt utover. Risikoen er at dette gjentar seg i 2013.
For landet er risikoen at fondet tappes ned med en pengebruk som øker kostnadsnivået og svekker konkurranseevnen, samtidig som samferdselskrisen og etterslepet i forskning og utvikling forverres. Dette kan være en oppskrift for vanskelige omstillinger en gang i framtida. Lærdommen er at også norske politikere, uansett deres politiske eller faglige bakgrunn, setter egen posisjon høyere enn grunnleggende grep for å løse langsiktige problemer. I dette perspektiv virker norsk politisk liv ganske likt det som forekommer i land i Europa som vi ikke sammenligner oss med. Forskjellen er at norske politikere har mer penger å rutte med, inntil videre.
«Statsministeren er i utakt med seg selv. Spørsmålet er ikke bare hvor meget som tappes av fondet, men også hvordan pengene brukes.»