Debatt

Plutselig kan barn født etter 2010 gylne små strofer skapt av Stevie Wonder

Veien til mitt hjerte går gjennom rytme, vers, bridge, refreng.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

November var lang. Lang og svart. Tida fram mot juleferien framsto uovervinnelig. Desember var lang. Tida som utgjorde ferien kom og gikk, poff så var det havreskjorta igjen (tilgi meg, men med meg sjøl som viktigste kilde til empirisk underbygging: Jeg tror alle av mitt slag, vi som elsker popmusikk på den måten jeg gjør, dessverre også er litt for glad i dårlig humor og ordspill. De fleste i kretsen min har begge deler ... Jeg veit selvsagt at det heter striskjorta og havrelefsa). Januar var lang, og så kom snøen for alvor. Jeg rakk å prioritere to utvalgte konserter i løpet av måneden, før jeg måtte hjem og måke. Igjen. Brøytekantene på hver side av den bratte bakken vår midt mellom Austad og Danvik vokser og vokser.

Innimellom måkinga må jeg på jobb da. Poden må på skolen. Dessverre har jeg effektivt klart å overføre trangen til å gå i hi over på avkommet, så han har blitt like glad i å slumre under dyna om vintermorgenen som meg. Men opp må vi jo. Veit du hva det mest effektive er?

I november var det «Heartbeat Maybon Remix» med Marcus & Martinus. I desember var det (faktisk!) «Last Christmas» med Wham! I januar fant vi fram til en retrohit vi hittil hadde valgt til middagslaginga, men det viser seg at den elektriske «Point of No Return» med 80-tallsjentene Nu Shooz funker som vitaminpille om morgenen også. Nå i februar har en Elton John-schläger meldt seg som favoritt, så langt. Jeg skal ikke påstå at godvibbene sitter i veggene absolutt alle dager, men det er flere av de morgenene der yngste generasjon står på benken og tester ut hiphop-poses mens lukta av havregrøt brer seg, enn dem uten en liten dansejam på morgenen (takk forresten til Wenche Brun og arven fra Attic).

Andre sterke navn for å få oss gående er Shakira, The Cure, Justin T og Justin B, Knerten, Jesper Jenseth, en gjeng med jutjubere og julelåta de har laget ... Jeg må innrømme at det begynner å tynnes ut på tålmodigheta mi for den siste, vi snakker tross alt nytt år, jula er kasta ut, men du veit hva de smarteste mammaene gjør når de vil introdusere noe nytt? Sniker det inn. «Mister» det gamle hun var lei av. Finner noe som kan fenge begge generasjoner. Vipps så har vi en gammel funk-låt på spillelista som vi begge kan holde ut med på en morgen som trenger litt solskinn.

Ellers er det faktisk mer enn levelig at det kommer så mange nyversjoner av poptiårene bakover, på lydsporene tll store musikkfilmer med barneappell som Syng!, Trolls og Zootropolis. Plutselig kan barn født etter 2010 gylne små strofer skapt av Stevie Wonder. Min Attic-elev av en sønn har dessuten lært seg inspirasjonsrekka fram til Marcus & Martinus, slik den stiger fram fra slutten av 60-tallet og fram til hans samtid: Motown – Diana (Ross, selvsagt!) – Michael – Justin T – Justin B.

Også for drammensere mye eldre enn min sønn, som kanskje ikke like lett svinger hoftene inn og ut av flossen er poprytmene lyspunkt i hevrdagen. Drammen Popquiz’ popularitet er dokumentert i flere publikasjoner, også Fremtiden. Sjøl deltar jeg der på et lag som ofte sliter med å finne bord. Sist jeg ankom den populære pubquizen, var jeg en time tidlig ute, men allikevel var alt vi fant å sitte på, barkrakker i vinduet, så fullt er det. Alle på laget er tidsklemmeforeldre, men en kveld med popquiz gir oss følelsen av å få bittelitt erstatning for de gangene vi ikke kan prioritere livekonsert hver uke. I tillegg gir den gode doser med pliktfri jabbing med likesinnede og en unnskyldning til å behandle rytmisk musikk som Det Viktigste I Livet.

Skift scene. Geografisk er jeg i en hage i staten New York, og jeg veit ikke om det er befriende eller smått urovekkende at jeg lener meg på den amerikanske 1900-tallets sosietetsdame Little Edie, kjent fra dokumentaren Grey Gardens. Nylig ble et sitat av «Little Edie» Edith Bouvier Beale nemlig posta på en facebook nær meg: «I don’t think there’s any point in meeting anybody who doesn’t like music.»

Kanskje er vi som er avhengig av en god popschläger om morgenen disponert for litt galskap. Både «Big» og «Little» Edie ble ikoner der de valset rundt i sine grå hager, med duker som skaut og arvepelser rundt skuldrene. Lille Edie har i alle fall helt rett: De beste samtalene er dem som starter med gensidig glød over en perfekt, liten poplåt, en drivende housebeat, en skimrende vokal i en eterisk englesjanger («ethereal» ble den kalt. Noen flere her som ville sveve opp i et annet lag første gang de hørte Elizabeth Frasier i Cocteau Twins?). Jeg har aldri vært forelsket i et menneske jeg ikke har kunnet snakke om musikk med.

Hver sesongslutt sitter jeg med klump i halsen og ser en drøy times danseforestilling for å se barnet mitt rocke scenen i fem av de 80 minuttene. I hjertet mitt gjemmer jeg en, tilsynelatende, overflatisk samtale jeg hadde med en ukjent medpublikummer på en konsert i Oslo Spektrum. En gang, og jeg synes i all min barnslighet at det er litt tøft, kranglet jeg med et garagerockband, om det er mulig å like musikk laget på gitar og like techno. Et definerende øyeblikk på en scene i hjembyen min var da Donkeyboy sa jeg hadde betydd noe for karrieren deres. Et av vinterens største komplimenter, for min del, var da en musikkanmelder sa til meg at han setter pris på det hver gang jeg ytrer meg om popmusikk. Dette er bare noen små eksempler. Du som har det på samme måte, veit at lista er lang. Jeg kunne snakka hele natta om ting jeg blir betatt a.

Og på søndag kom sola på trammen. Jeg smilte over kaffekoppen, satte fra meg måka i noen øyeblikk og satte på «It’s Allright, I Feel It» med Nuyorican Soul. Dét er solskinn i en kopp det, i en låt på 3’20.

Mer fra: Debatt