Pensjon er vår løsning på et problem som er like gammelt som mennesket selv, nemlig alderdomsfattigdom. Den er hver enkelt sin garanti for et liv i verdighet og selvstendighet den dagen vi ikke lenger er i stand til å jobbe. Obligatorisk tjenestepensjon sammen med folketrygd er et moderne land sin måte å unngå at folk får store barnekull på. Det er fortsatt faktisk den sikreste pensjonsordningen for mange mennesker i resten av verden, som det var i Norge fram til for et par generasjoner siden.
Tjenestepensjonen er obligatorisk fordi tusenvis av år med historie viser at det er mange grunner til at folk ikke har nok å leve av når de blir gamle. Det vil alltid være noen som ikke har nok på kistebunnen når tida kommer, med mindre vi sluser dem inn i en obligatorisk minimumsordning. I USA ser vi nå eksempler på at folk i 40-50-åra tar pengene sine ut av pensjonsordningene for å betale løpende kostnader. Det er nemlig mulig der borte. Hva de skal betale med når de blir pensjonister er uvisst. Den tid den sorg.
Mild paternalisme som gjør samfunnet vårt bedre har vi god tradisjon for i Norge. Feriepenger er tvungen sparing som sikrer at flere har råd til å ta seg skikkelig fri i sommerferien. Halv skatt i desember er tvungen sparing som sikrer at flere har råd til å kjøpe julegaver til barna sine. I seg selv koster ikke disse ordningene penger. Feriepengene tjente du året før og halv skatt i desember kompenseres med høyere forskuddstrekk resten av året. I erkjennelse av at det er verre å være blakk i juli og desember enn i mars og oktober flytter vi kjøpekraft fra et tidspunkt til et annet.
Pensjon er akkurat det samme. Når du blir eldre er det vanskeligere å påvirke din egen økonomi. Den dagen kommer for oss alle da det vi er for gamle til å ta en ny utdanning, flytte på oss eller jobbe i det hele tatt. Derfor er det verre å være blakk når du er gammel enn når du er ung. Og derfor flytter vi kjøpekraft ikke bare fra resten av året og til sommer og jul, men også fra den delen av livet der vi arbeider over til pensjonstilværelsen. Pensjon er tvungen sparing som sikrer at flere kommer til å klare seg selv i alderdommen. Den er en verdighetsmaskin for samfunnet vårt.
At det fortsatt er svært mange arbeidstakere som har veldig lav pensjonsopptjening, er et signal om at vi ikke er i mål med å lage et pensjonssystem som virker for alle. At det konsekvent er de som har lavest lønninger fra før som også har lavest innskuddssatser, gjør det enda verre. Men at de som har både de laveste lønningene og de laveste innskuddssatsene i tillegg får det største fradraget på lønna si før pensjonen beregnes, er dobbelt urettferdig. Det er usivilisert og dessuten unødvendig. Det er nemlig ingen som egentlig mener dette er en god idé. Det er en rest fra gamle dager da kampen sto om å få pensjon overhodet. Den kampen ble vunnet i 2005 da vi fikk obligatorisk tjenestepensjon med et minimumsinnskudd på to prosent av lønn. Den loven var ikke perfekt, men den var likevel et stort framskritt. At vi den gang endte på et bunnfradrag for arbeidsgiver på folketrygdens grunnbeløp (1G) var et kompromiss mellom den gamle grensen som var dobbelt så høy, samt hensynet til bedriftenes økonomi – på den ene siden. På den andre siden det svært legitime kravet fra fagbevegelsen om pensjon til alle. Det gamle, større bunnfradraget var historisk begrunnet. Kulturelt var det slik at tjenestepensjon var forbeholdt bedriftens faste, lojale og langvarige ansatte. Økonomisk var det dessuten slik at man ville unngå urimelige transaksjonskostnader som oppstår når man har veldig mange veldig små kontrakter til vikarer, løsarbeidere og annet. Begge disse forholdene er nå endret. Det som nå foregår er et spill om å slippe å ta den siste delen av regningen. Regjeringen har ment det er en sak mellom partene i arbeidslivet, mens arbeidsgiver på sin side nektet å ta saken inn i forhandlingene. Derfor har saken igjen havnet i folkets egen sal på Stortinget.
Det har nå gått 13 år siden nesten alle fikk en minimumspensjon med OTP-loven. Det er en lov laget i og for en annen tid. Arbeidslivet har endret seg mye på disse årene. Færre jobber lenge på et sted og det har blitt vanligere å ha flere jobber på en gang. Denne nye måten å knytte seg til arbeidet på gjør at man får lavere pensjon enn en som er ansatt på samme plass hele tida, selv om begge jobber like mye. Det er urettferdig. Vårt pensjonssystem må selvsagt ta opp i seg disse endringene og gi også de som har løsere tilknytning til arbeidslivet pensjon fra første dag og fra første krone. Transaksjonskostnadene ved mange, små kontrakter er dessuten et minimalt problem i dag på grunn av digitaliseringen av finansnæringen, og kan sees bort fra.
Økonomien har vokst vesentlig siden 2005 og ikke minst har bedriftsskatten blitt redusert svært mye. Det er ingen tvil om at vårt næringsliv har betalingsevne til å redusere dette fradraget med nok 1G, slik de gjorde i 2005. Det kan ikke være slik at arbeidsgiver får alle fordelene ved den nye fleksibiliteten de snakker så varmt om, men ikke er med og betaler for den. Beløpet vi snakker om er faktisk bare rundt 180 kroner per ansatt per måned. Ikke spesielt dyrt. Prinsippet om pensjon fra første krone er derimot svært verdifullt. Det handler om rettferdighet.
Arbeidsgivere ser pensjon som en kostnad i likhet med lønn eller husleie. For dem er høy pensjon en ulempe. Deres ansvar for arbeidstakeren opphører når hun sier opp eller blir pensjonist. Det er en luksus vi som samfunn ikke kan unne oss. Samfunnet skal ta vare på hele mennesket, ikke bare arbeidstakeren. For samfunnet er høy pensjon et gode. Vi kan godt drømme om at folk skal spare i nok i aksjer eller obligasjoner med sine frie lønnsmidler, og det er ikke så dumt å gjøre det heller. Men det vil aldri løse hele problemet. Et land uten en god, universell tjenestepensjonsordning betalt av arbeidsgiver har bare to muligheter. Enten å akseptere alderdomsfattigdom i en gruppe av befolkningen, eller å finansiere pensjonen over statsbudsjettet.