Kultur

Pass på pengene!

Oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland) tapte penger i tredje kvartal i år, først og fremst på grunn av lavere børskurser. For verdens største investor er tapet ikke forbausende, men det gir grunn til ettertanke.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland) tapte penger i tredje kvartal i år, først og fremst på grunn av lavere børskurser. For verdens største investor er tapet ikke forbausende, men det gir grunn til ettertanke.

De siste ti år har verdensøkonomien fått impulser fra lånefinansiert forbruksvekst først og fremst i USA. Norge har tjent stort på høye oljepriser. Nå er det blåmandag.

Spenningene i internasjonal økonomi kan ses som en konflikt mellom kreditorer og debitorer. De store kreditorene, som Kina, Japan, Tyskland, Norge, Russland og Saudi-Arabia, har interesse av lav inflasjon og stabile valutakurser for sikre sine verdier. De store debitorene er Storbritannia og særlig USA, der både staten og husholdningene er sterkt forgjeldet; greske og italienske husholdninger har derimot nesten ikke fått låne. Risikoen er renteoppgang som vil ramme både husholdninger og offentlige budsjetter. Gjeldsbyrden gir Storbritannia og USA en interesse av høy inflasjon for å redusere realverdien på gjelden på kreditorenes bekostning, og en svekket valuta for å bedre konkurranseevnen. Virkemiddelet er seddelpressen og lav rente. Storbritannia leder an, med en inflasjon på nærmere fem prosent årlig og fall i pundkursen og levestandarden. USA følger etter med nærmest nullrente og signaler om ny vekst i pengemengden.

Utfallet kan bli stagflasjon som på 1970-tallet, økonomisk stillstand og høy prisstigning. Lav vekst betyr dårlige tider på børsen. Inflasjon betyr verditap på obligasjoner. På begge fronter ligger Fondet an til å tape.

Dystre utsikter i utlandet innebærer at Norge må revurdere sin investeringsstrategi. Bistandsminister Solheim vil at Norge skal investere i Afrika og kombinere godhet med inntjening. Afrika har utvilsomt et stort økonomisk potensial, men risikoen er høy.

En potensiell god virkning kunne være å holde Fondets investeringer unna foretak som knuser fagforeninger, som det nå unngår foretak som driver med barnearbeid. En norsk investorstøtte til fagforeninger ville kunne bidra til politisk frigjøring og økonomisk utjevning. Som verdens største investor har det norske Fondet en signaleffekt. Et slikt grep burde være nærliggende for en rødgrønn regjering.

Fondet bør umiddelbart holde seg unna obligasjoner i land truet av inflasjon og fall i valutakursen, som USA og Storbritannia. EUs bankredningsfond, EFSF, er heller ikke lokkende. Som et rikt lite land utenfor EU kan Norge lett bli et fristende offer for regelendringer som påfører tap.

I stedet kunne Norge sammen med for eksempel Brasil og Kina skyte inn kapital i Det internasjonale pengefond, IMF, og kreve at stemmerettsreglene endres og USA fratas sin faktiske vetorett. Innenfor IMF kunne Norge som stor innskyter virke for en bedre sosial profil på stabiliseringstiltakene; i dag er Hellas en sosial katastrofe fordi sparetiltakene rammer lønnstakerne og skåner kapitaleierne. Disse grepene forutsetter at Norge i viktige spørsmål i internasjonal finanspolitikk skulle våge å gå imot USAs interesser og den herskende tankegang i Washington; det er et åpent spørsmål hvor mye selvstendighet som kan forventes av en pengesterk rødgrønn regjering.

På lengre sikt kan aksjemarkedet gi muligheter til god avkastning, men til høy risiko, hvilket kan kreve mer selektivitet i investeringene. Høyteknologisk industri i USA kan være en vinner. Latin-Amerika har et stort vekstpotensial og behov for kapital. I Asia er også potensialet for vekst høyt, men her er det ikke mangel på penger. Eurosonen har som helhet en langt bedre finansiell og makroøkonomisk stilling enn Storbritannia og USA: Kjerneområdet, Tyskland, Frankrike, m.fl. har i sin industri interessante investeringsmuligheter. Europa er Norges nærområde og som stor investor har vi en god posisjon.

I den utstrekning verden står foran en langvarig lavkonjunktur bør Norges bruk av oljepenger og handlingsregelen tas opp til ny vurdering. Den historiske hensikten med Fondet har vært å skjerme fastlandsøkonomien mot svingningene i petroleumsinntekter. Handlingsregelen forutsetter et samsvar mellom forventet gjennomsnittlig årlig avkastning på fire prosent og overføring av Fondets midler til statsbudsjettet. En langvarig lavere avkastning eller tap reiser spørsmålet om noen av pengene kunne brukes mer lønnsomt innenlands. Dersom avkastningen på Fondet skulle stabilisere seg på et lavere nivå, kunne en tilsvarende reduksjon av overføringen til statsbudsjettet bevare Fondets kapital, men investeringer innenlands ville da kunne gi en høyere avkastning og lavere risiko enn verdipapirer i utlandet.

Frykten for overoppheting av norsk økonomi og inflasjon, den makroøkonomiske balanse, er ledetråden for den rødgrønne regjeringen, ikke avkastningen. Dette har medført at investeringer i norske veier og jernbaner vurderes som mer risikofylte enn kjøp av utenlandske verdipapirer. En langvarig lavkonjunktur vil også ramme norsk økonomi og svekke risikoen for inflasjon.

En ny situasjon stiller krav til visjon, prosjekter og strategi som det ikke er gitt at den rødgrønne regjeringen evner å møte. I stedet for å klatte ut penger på mindre tiltak for å opprettholde innenlandsk etterspørsel og sysselsettingen, slik som i valgåret 2009, er utfordringen å konsentrere innsatsen på tiltak som på lengre sikt kan styrke norsk økonomis vekstevne. Samferdsel, høyere utdanning og forskning er nøkkelord. Utfordringen er også å holde oljepengene unna trygdebudsjettene.

Avslutningsvis kan det være på sin plass å minne statsminister Stoltenberg om hans egne ord:

”Regjeringen legger derfor vesentlig vekt på at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen til norsk økonomi. Lavere skatter og avgifter kan gi næringslivet bedre arbeidsvilkår, slik at konkurranseevnen styrkes. Tilsvarende vil tiltak for en bedret infrastruktur, samt tiltak for å bringe fram ny kunnskap gjennom forskning og utvikling, bidra til å styrke vekstevnen. Styrket vekstevne og høyere arbeidstilbud vil i seg selv trygge grunnlaget for de offentlige velferdsordningene.”

Retningslinjer for den økonomiske politikken, St.meld. nr. 29 (2000-2001), Oslo 2001, Finansdepartementet,s.4.

Mer fra: Kultur