Knut Arild Hareide ble årets politiker, og Kevin Vågenes årets komiker. De to har gjort hverandre noen pek i året som ligger bak.
Kevin Vågenes er skaperen av den populære NRK-serien «Parterapi». En av karakterene han har utviklet, er den selvutslettende Kjell-Simen. Det er umulig ikke å tenke på Knut Arild Hareide når Vågenes spiller på den særegne Bømlo-dialekten. Sykepleieren med sterke briller og lyseblå, tilknappet skjorte, er blitt en av de mest populære figurene i komiserien. Å knytte ham opp til Knut Arild Hareide har vært ualminnelig vellykket.
Men Hareide har gitt et solid spark tilbake til Vågenes. Partilederen i KrF har sørget for at karikaturen er havnet et godt stykke fra virkeligheten. Det sørget Hareide for 28. september 2018. Det virket som han hadde bestemt seg for å begrave seg selv som den myke og konsensussøkende KrF-lederen.
På dette tidspunktet hadde Parterapi-serien allerede gått sin seiersgang. Vågenes-parodien var bare én av mange karikaturer av Hareide. Politikere lærer seg å møte parodier med et smil, men man skal være ualminnelig hardhudet om de ikke før eller senere gjør sin virkning. Kanskje var de mange parodiene en medvirkende faktor til at Hareide skiftet ham som politiker.
Kevin Vågenes kan sikkert finne flere, interessant modeller i KrFs rekker. Den krevende prosessen i partiet har vært som en kontinuerlig parterapi, og nå topper det seg. Nestleder Kjell Ingolf Ropstad gjorde i desember unna sonderingene med Høyre, Venstre og Frp. Når det nye året kommer i gang, starter selve regjeringsforhandlingene.
Kjell Ingolf Ropstad virker ikke komfortabel med situasjonen, og i romjulen kom utspillet om at han gjerne ser Knut Arild Hareide som statsråd dersom forhandlingene lykkes. Det virker som nestlederen har glemt at Knut Arild har distansert seg fra Kjell-Simen.
Det ville ha vært fullstendig ødeleggende for Hareides troverdighet som politiker om han nå skulle gjøre kuvending og gå inn i en regjering som han har signalisert så sterke motforestillinger til. Hva var da hensikten med høstens prosess?
Det forteller noe om desperasjonen når Ropstad lanserer en slik tanke. For erfarne familieterapeuter er utspillet lett gjenkjennelig. Når et par egentlig ikke vil gå fra hverandre, men likevel må gjøre det, griper man til alle alternativer for å finne en god løsning. Ropstad ville ha fått litt mer ro i partirekkene om Hareide ble statsråd.
Det er en nervepirrende prosess som nå pågår i KrF. Selv om både stortingsgruppen og sentralstyret rett før jul var enstemmige i å anbefale regjeringsforhandlinger, er enigheten kun å finne på overflaten. For en forhandlingsleder er det en fortvilt situasjon. Han vet at uansett hva han får gjennomslag for hos de nåværende regjeringspartiene, så vil ikke den røde delen av KrF anse forhandlingsresultatet som godt nok.
Det mest kritiske spørsmålet fra mange av Ropstads partifeller vil handle om hvilke endringer han fikk forhandlet fram om abortloven. Mange husket at abortkortet ble brukt før landsmøtet 2. november. Erna Solberg var medvirkende, men har nok bitt seg merke i hva som skjedde da hun åpnet for å gi KrR noen seire her. Statsministeren har ikke mye handlingsrom i denne saken: Hun har ikke mye å gi, og det gjør utfallet av prosessen i januar ekstra spennende.
Spørsmålet vil fort kunne bli: Har KrF fått et så godt resultat i regjeringsforhandlingene at det rettferdiggjør tapet av en leder?
Kjell-Simen ville sikkert kunne ha levert en svarreplikk som hadde vært morsom. For mange andre i KrF er det betydelig vanskeligere å finne et meningsfullt svar.