Skal mer permisjon til mor og mindre til far bli en ny kvinnekampsak? spør Bente Rognan Gravklev i Dagsavisen 26. juli 2018. Det ville i så fall være tiltrengt. Likestilling er viktig, men er det virkelig likestilling å se bort ifra biologiske forskjeller på mann og kvinne? Hanne Weisser har så rett så rett, når hun i «For barnas skyld, tenk på mor», i Morgenbladet nr. 27 2018 hevder at å likestille mor og far i barnets første leveår, er å overse at deres situasjon dette året er grunnleggende forskjellig.
Kvinnesaksforkjemper Torild Skar skrev som nevnt av Hanne Weisser, allerede 1975 i en kronikk om likestillingsloven (med referanser til jussen), om viktigheten av å skille mellom forhold der menn og kvinner stiller likt og følgelig skal behandles likt – og forhold der situasjonen er ulik og de derfor skal behandles ulikt. Fødsel, barseltid og påfølgende ammeperiode er åpenbart et slikt tilfelle. Jeg tviler virkelig ikke på at menn kan være like gode omsorgspersoner for sine barn som kvinner. I barnets første leveår ligger det likevel til grunn noen åpenbare fysiske forskjeller, som faktisk taler godt nok for seg selv – i saken om hvorvidt mor skal få kunne velge å prioritere morsrollen fremfor jobben. Selvfølgelig skal det også være stuereint å velge annerledes, men ikke påkrevd.
Som en del av det opprinnelige forslaget som ligger til grunn for regjeringens vedtatte permisjonsløsning, så skal barnet kunne leveres på institusjon allerede ved ni måneders alder. Samme dag som jeg leser Hanne Weisser sitt innlegg i Morgenbladet, leser jeg psykolog Guro Øiestad sitt essay «På autopilot» 28. juni 2018 i Klassekampen. Hun forklarer hvordan barndommens erfaringer har programmert inn i oss svarene på de helt grunnleggende spørsmålene omkring vår relasjon til andre. Det er i den sårbare gryende starten av livet vi etablerer vår implisitte hukommelse. Den som vanskelig lar seg endre noen gang. Tilknytningspsykologiens far, John Bowlby, hevder at menneskebarn er forhåndsprogrammert til å utvikle seg sosialt samarbeidende, men at hvorvidt de gjør det er et spørsmål om hvordan de behandles. De første nære relasjonene blir en modell for hva som er mulig og ikke mulig sammen med andre. Det er faktisk bred enighet om at de første årene i livet legger grunnlaget for vår psykiske helse.
Så hva er det egentlig som skjer når studier fra norske barnehager viser at ettåringer slettes ikke har det bra nok, at de lever med et potensielt skadelig forhøyet stressnivå grunnet langvarig atskillelse fra sine foreldre, og barnehageansatte roper varsku i et svært ubehagelig samstemt kor? Og regjeringen parallelt med disse funnene legger opp til en samfunnsstruktur basert på en oppjustering av atskillelse, på et enda tidligere tidspunkt? Jeg kan liksom ikke helt begripe det.
Samtidig vet jeg jo hva dette handler om. Det handler om at vi forveksler likestilling med arbeidslinja. Og at vi ofrer likeverd, grunnet en snever og misforstått betydning av begrepet «likestilling». Når forskere roper varsku om forhøyet stressnivå og foruroligende tilknytningsbrudd, så er det ikke rom for at vi snur oss tilbake. Dette er jo bra for vekst i BNP! Saken er at vi tar feil. Den langsiktige kostnaden av å fornekte biologi og tvinge kvinnen vekk fra spedbarnet sitt for tidlig er et tapsprosjekt. Både for kvinnens og barnets psykiske og fysiske helse, og dermed samfunnet for øvrig.
Hvem er det som bestemmer at mors kapasitet i arbeidslivet skal ha forrang for moderskapet, og at hun attpåtil skal hun være takknemlig for denne muligheten? Med melkesprengte bryster og et potensielt ommøblert underliv, for ikke å snakke om sjelsliv, skal hun forlate sitt spedbarn og si takk for at noen nå har bestemt at det er hennes kapasitet i arbeidslivet som skal prioriteres. Som Linn Stalsberg så treffende formulerer det i «Er jeg fri nå?» (2013), så ble kanskje kvinnefrigjøringen ofret på likestillingens alter.
Jeg er helt på linje med Bente Rognan Gravklev når hun hevder at vi trenger et arbeidsliv som evner å ivareta arbeidstakere i ulike livsfaser. Men jeg har aldri møtt en mor som både har det bra og kombinerer døgnet med et ammende spedbarn og fulltidsarbeid. Og det står ikke nødvendigvis på rettighetene til ammepauser. Om mor skal presses ut av redet etter sju måneder så vil det garantert føre til en nedgang av barn som ammes lengden anbefalt av Helsedirektoratet (ett år), som for øvrig er halvparten av den tida Verdens helseorganisasjon anbefaler globalt. Og når vi først er inne på mors melk. Det er klart det blir mye preik om noe så betent som amming. Amming er jo ikke bare forbundet med restitusjon av kvinnekroppen etter fødsel og en optimal ernæringskilde som i tillegg har dokumenterte effekter på både immunforsvar og tilknytning. Det er jo også slik at kilden til noe med så mange positive ringvirkninger, lett kan bli satt under press. En ting er sorgen et ensidig fokus kan gi dem som av en eller annen grunn ikke kan gjennomføre det å amme barnet sitt. De har virkelig min sympati og jammen er det bra det for disse finnes alternativer.
Så har vi de store multinasjonale selskapene, som lar seg friste til økonomisk vinning ved å markedsføre mindre bra alternativer på bekostning av morsmelk. VG sin leder «Bryst er best» fra 2. juli 2018, viser hvordan USA virkelig ikke eier skam når det gjelder hva de spolerer av mødre- og barnehelse ved å gjøre nettopp det sistnevnte. De vil faktisk ha seg frabedt et pålegg om å begrense promoteringen av erstatningsprodukter for morsmelk til tross for at dette står i sterk motsetning til å redusere barnedødeligheten globalt.
Kunne det være en idé å samles til en tverrfaglig samtale? Så vidt meg bekjent er sjøhestfedrene den eneste arten som utfører hovedoppgavene tilknyttet fødsel. At far kommer mer på banen er de fleste tjent med, men ikke på dette viset.