Selv lærte jeg en ekstra lekse på veien hjem etter at de hockeyfrelste barna hadde møtt Mats «Zucca» Zuccarello, New York Rangers-stjerne og Norges største ishockeyprofil (ja, kanskje den beste lagspilleren vi har hatt i noen idrett) noensinne.
For jentenes lillesøster, seksåringen, var det en vanlig fotballtrening. På sidelinjen, med blikk utover banen, sto Zucca, vårt nabolags største helt. Han lærte seg å spille ishockey på den samme banen på vinteren. Om sommeren spilte han fotball. Denne ettermiddagen var han der sammen med flere kompiser som hadde jenter på banen. Zucca hadde tid til alle, snakket med dem som spurte, skrev autografer og poserte på bilder.
Gjennom jobben har jeg møtt noen av verdens største idrettsstjerner, snakket med politikere, maktpersoner og en TV-redaktør som noen hevder vant det amerikanske valget for Donald Trump, og mener å ha godt sammenligningsgrunnlag for å si at Zucca var en sjeldent jordnær og trivelig verdensstjerne. «For en fin fyr», sa jeg da vi ruslet hjem, med tre signerte Rangers-drakter og jenter med stjerner i øynene.
«Hvem var de gutta Zucca var med? Det var liksom noe kjent med han ene», repliserte tolvåringen. Så gikk det raskt nedover med pappas anseelse blant familiens yngre garde. Min kone: «Han ene het Brede, tror jeg de sa». Jeg: «Han er kaptein på Vålerenga». Tolvåringen, denne gang nesten brølende: «Brede Csiszar??!». Jeg: «Ja, Brede Csiszar». Hun: «Csiszaaaaaar. Du sier det ikke riktig en gang. Alvorlig, pappa, han spiller på Enga. Vi har aldri sett New York Rangers, men vi ser på Vålerenga. Det er vårt lag, pappa! Paaaappaaaaa, hvorfor sa du ikke noe?».
Da vi kom hjem, var det heldigvis møtet med Zucca jentene husket. Bildene er printet og hengt opp på veggen. Jeg hadde derimot fått meg en påminnelse om det redaktører og journalister aldri må glemme: For en tolvåring kan Manglerud/Star, Stavanger Oilers, Sparta, Stjernen eller en Vålerenga-kaptein oppleves like viktig som en mann som har langt flere venner og fans i New York enn Donald Trump.
Det er ikke nødvendigvis det som er størst som er viktigst akkurat der leserne bor. Derfor må vi når vi lager Dagsavisens publikasjoner finne den riktige balansen mellom det som engasjerer i Stavanger, Oslo, Buskerud og Østfold, og det vi opplever viktigst i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Og derfor er det ofte slik at leserne identifiserer seg med og engasjerer seg i historien til uføre Ragnhild, som nå er lest av nesten en halv million mennesker, eller minstepensjonisten Rigmor, enn å høre politikere snakke om de store tall og statistikker. God fredag!