Av Liv Tørres, generalsekretær i Norsk Folkehjelp, og Mette Nord, leder av Fagforbundet
Mediene slår med jevne mellomrom opp saker om det myndighetene kaller ulovlige innvandrere. Dette er mennesker uten oppholdstillatelse i Norge, også kalt papirløse. De sies å være en sikkerhetsrisiko for Norge, og myndighetene viser stolt fram et økende antall tvangsutsendelser.
Et parallelt skyggesamfunn er i ferd med å utvikle seg i Norge. Her lever de papirløse uten grunnleggende rettigheter eller sikkerhetsnett. Dette strider mot tanken om fellesskapssamfunnet, og tjener verken den norske staten eller de menneskene det gjelder. Regjeringens løsning er internering og tvangsutsendelser av så mange som mulig. Dette er ingen god løsning på et så komplekst problem.
Utnyttes grovt
Over hele Europa rapporteres det om papirløse som utnyttes på arbeidsmarkedet. Vi hører om menneskehandel og tvangsarbeid. Arbeidsgivere utnytter menneskers økonomiske og rettslige sårbarhet. De betaler lønn under tariff og tilbyr uakseptable arbeidsvilkår. Dette skjer også i Norge. At noen bryter utlendingsloven ved ikke å forlate landet, gir ikke andre rett til å bryte arbeidsmiljøloven. Arbeidsmiljøloven gjelder alle, også papirløse arbeidstakere. Dette er anerkjent av International Labour Organization (ILO). De har gjentatte ganger vedtatt at papirløse har rett til fundamentale faglige rettigheter.
Ingen vet nøyaktig hvor mange de papirløse er. I Norge er de beregnet å være rundt 20 000, på verdensbasis rundt fire millioner. Det er en sammensatt gruppe som inneholder både barnefamilier og enslige, unge og eldre. Mange av dem har tidligere søkt asyl og fått avslag, mens andre er brakt hit av menneskehandlere med løfter om et bedre liv.
Hvorfor drar de ikke hjem igjen?
Noen ønsker selvfølgelig fortsatt å bli for å prøve å skaffe seg et bedre liv for seg og sine, tross for endelig avslag. Mange kan faktisk ikke dra fordi de er statsløse. Andre har fått avslag på søknadene sine om asyl, men landene de reiste fra vil ikke ha dem tilbake. Andre igjen tør ikke reise tilbake. Felles for dem alle er at de mangler grunnleggende rettigheter og har en livssituasjon preget av usikkerhet, og at de ofte lever langt under fattigdomsgrensen.
Dette skyggesamfunnet på siden av vårt privilegerte er et samfunn mange av oss ikke kjenner til, men kanskje støter på uten at vi er klar over det. Kanskje er den unge nervøse gutten foran deg på trikken en av dem. Han har kanskje ikke spist annet enn knekkebrød og syltetøy på en uke. Han sniker på trikken fordi han ikke orker å gå hjem etter et 14 timers skift på bilvaskeriet. Han jobber for 30 kroner timen. «Hjemme» er toromsleiligheten han deler med ti andre for 15 000 kroner i måneden.
Eller kanskje er det den nye venninna til datteren din som nettopp er begynt i første klasse. Hun snakker nok ikke så høyt om det i klasserommet, men er veldig klar over at hun ikke har samme rettigheter og muligheter som de andre barna i klassen. Når hun er ferdig med ungdomsskolen har hun ikke lenger rett til skolegang, og hjemme blir pappa mer og mer apatisk ettersom tida går.
Til tross for en situasjon preget av håpløshet og usikkerhet i Norge, er tanken på retur fremmed og ikke et reelt alternativ for mange av dem. Myndighetene må stikke fingeren i jorda og erkjenne at de fleste ikke utgjør noen sikkerhetsrisiko, men er borgere i Norge uten rettigheter og med et ubrukt potensiale.
Bedre tidligere
Mange av dem som har levd her i årevis kunne tidligere arbeide, betale skatt og forsørge seg selv. Da skatteetaten samkjørte sine register med UDI i 2011, falt denne muligheten bort. Heller enn å legalisere arbeid for papirløse, valgte myndighetene å kriminalisere gruppa ytterligere, ved å nekte dem muligheten til legalt arbeid.
Å ta fra mennesker muligheten til arbeid, er å ta fra dem verdigheten og selvstendigheten. Dette er videre med på å fore den uformelle økonomien hvor papirløse i dag blir utsatt for ulike typer utnytting. I politiets etterforsking av Lime-saken har det kommet fram grove brudd på arbeidsmiljøloven og grov utnytting av sårbare grupper. Mange av ofrene er mennesker uten oppholdstillatelse i Norge. I kampen mot det svarte arbeidsmarkedet, arbeidslivskriminalitet og menneskehandel er retur et altfor enkelt svar.
Løsninger finnes
Norge skiller seg ut med en særs streng tilnærming til problematikken. Andre land i Europa har for lengst funnet fram til ulike løsninger. Blant annet gjennom regularisering eller legalisering av ureturnerbare asylsøkere. Detteinnebærer at myndighetene i et land setter en humanitær grense for hvor lenge menneskers liv skal settes på vent før de kan få en legal status, og på den måten kunne delta i samfunnslivet på lik linje med andre borgere.
Regularisering av ureturnerbare asylsøkere er i statens egen interesse. Denne løsningen gir skatteinntekter, reduserer det svarte arbeidsmarkedet og gir bedre kontroll over hvem som befinner seg på territoriet til en hver tid. Dette i tillegg til det humanitære aspektet. Det er grenser for hvor lenge man skal holdes utenfor og være nødt til å leve uten grunnleggende rettigheter.Dette må også Norge ta inn over seg.