Alle temaer på bordet
De 1600 dokumentene dekker forhandlingene mellom Israel og PLO i perioden 1999-2010. Fra det som har kommet fram av disse er det tydelig at alle aspekter ved konflikten har blitt diskutert, at massive konsesjoner har blitt tilbudt fra palestinsk side og at de har fått svært lite igjen for dette. Samlet sett fremstår PLO som svakt, Israel som sterkt og arrogant og USA som partiske. Dette er ingen nyhet. Det som er nytt er hvor langt det har gått.
I alle forhandlinger mellom de to partene er det noen temaer som går igjen og som må løses for at det skal kunne bli fred. Alle disse blir berørt i de såkalte Palestina-papirene. Man kan kort oppsummere konfliktens hovedsaker slik:
· Grenser: PLO (og FN) mener grensene skal være basert på 1967-grensene, altså at den palestinske staten skal inkludere hele Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem. Israel krever å beholde store deler av Vestbredden.
· Jerusalem: PLO (og FN) krever at byen skal deles slik at den kan være hovedstad for begge statene: Israel og Palestina. Israel mener Jerusalem er deres evige og udelte hovedstad.
· Flyktninger: PLO (og FN) insisterer på at alle de palestinske flyktningene har returrett. Israel mener at ingen palestinske flyktninger skal kunne returnere til Israel.
· Sikkerhet: Begge parter ønsker garantier for at de skal kunne leve i sikkerhet.
· Anerkjennelse: Begge parter krever anerkjennelse av den andre part. Israel krever i tillegg å bli anerkjent som en jødisk stat.
Det som kommer fram i forhandlingspapirene er at de palestinske forhandlerne har gitt etter på alle punktene, og at dette ikke har holdt for Israel. Eksempelvis skal de palestinske forhandlerne ha tilbudt Israel en løsning på flyktningspørsmålet som innebærer at kun 10 000 skal få returnere over en tidsperiode på 10 år. Hva som skulle skje med de resterende fem millionene er uklart. Til historisk sammenligning – i 1949, da det fantes ca. 750 000 palestinske flyktninger, tilbød Israel retur for 100 000. Verken FN eller noen av de andre partene aksepterte dette da det ville innebære at 650 000 palestinere mistet sine rettigheter. I dag, når flyktningmassen er på fem millioner, står returtilbudet altså på 10 000.
Videre skal Israel ha blitt tilbudt å beholde et stort antall av bosetningene, noe som ville gitt dem det største Jerusalem i historien. Det har også kommet fram indikasjoner på at de palestinske forhandlerne har vært villige til å anerkjenne Israel som en jødisk stat, noe som er høyst kontroversielt da det vil bety en svekkelse av de prinsipielle rettighetene både til de palestinske flyktningene og palestinske israelere.
Liten gevinst
Hva har palestinerne fått igjen for disse tilbudene ved forhandlingsbordet? Satt på spissen kan man si at det eneste palestinerne har tjent på de siste tjue årenes diplomati er retten til å forhandle på egne vegne. Det hadde de ikke før Oslo-avtalen.
Avsløringene som nå har kommet svekker alle de på palestinsk side som mener forhandlinger med Israel er det som best tjener deres sak. Dette gjelder spesielt de politikerne i de palestinske selvstyremyndighetene som er lojale mot president Mahmoud Abbas. Det setter også både Israel og USA i et svært dårlig lys. Mange kommer til å stille seg spørsmål om det i det hele tatt er noe poeng å forhandle med Israel og om USA kan spille noen som helst konstruktiv rolle i forhandlinger.
De som tjener på dette er de gruppene på palestinsk side som hevder at fredsforhandlinger med Israel ikke lønner seg. Disse har nå fått et bevis på at selv når palestinerne bøyer seg på nesten alle krav så kan Israel avfeie dette med å hevde at det ikke er nok. De har også fått et bevis på at USA tillater at forhandlingene foregår slik. Raseriet som nå utspiller seg på palestinsk side burde tas meget alvorlig av både Israel og USA.
Reaksjoner fra PLO
Både PLOs sjefsforhandler, Saeb Erekat, og Palestinas president, Mahmoud Abbas, har på hver sin måte hevdet at dokumentene enten er falske eller tatt helt ut av kontekst. Dette er tvilsomt og ifølge The Guardian har PLO representanter bekreftet at papirene er ekte. Reaksjonen fra ledelsen i PLO er illustrerende. Det viser hvor sensitivt disse forhandlingstemaene er og det er illustrerende for et av de største dilemmaene i fredsforhandlinger: Skal man ha hemmelige eller åpne forhandlinger? Når man forhandler åpent har man begrenset handlingsrom og det vil være vanskeligere å få til en avtale. Hvis man får til en avtale gjennom åpne forhandlinger er det derimot lettere å "selge" denne til befolkningen. Ved hemmelige forhandlinger, derimot, kan man gjerne inngå større kompromisser fordi man er under mindre press fra pressgrupper. Samtidig kan dette slå hardt tilbake – hvis en avtale kommer på plass risikerer man at denne kan kollapse siden den ikke har noen populær forankring. Problemet for palestinerne i dette tilfellet er at de har fått det verste fra begge disse alternativene.