Debatt

P1 pluss-land

jeg er jo altfor ung for P1 Pluss.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Mari du bedåre ...», lyder det godmodig og prøysensk fra radioen. «Har du fått deg nye sko’r?» «Nei da, dom vart kjøpt i fjor på butikken hass Kåre ...». Akkurat, det er Nora Brockstedt som synger til Erik Bye. «Men åssen har du vørti sudelitten lei ...».

Jeg er hjemme midt på blanke formiddagen og hører på P1 + (heretter P1 Pluss). Jeg jobber kveld, samtidig som jeg på formiddagene er forvist fra eget hjem av håndverkere og oppussing. I stedet har jeg vært i eksil hjemme hos en representant for sekstiåttergenerasjonen (OK, da, mora mi), og der i gården høres det mye på P1 Pluss. Mye. Men det var først da jeg tok meg selv i å nynne «Mari du bedåre» lavt for meg selv på T-banen, at jeg innså at jeg kanskje har fått mer Pluss enn jeg har godt av.

Og jeg er jo altfor ung for P1 Pluss. P1 Pluss er jo kanalen for dem som liker «kjente og kjære» programlederveteraner, og som kommer med «godbiter fra NRKs rikholdige arkiv», som det står på nettsidene. «Kanalen for dem som har levd en stund», vil nok jeg si. Det er kanalen for dem som liker Prøysen og Vera Lynns «We’ll Meet Again», Stein Ove Berg som synger lavmælt om «våren som kommer nå-å», og det for lengst glemte bandet Zoo, med den for lengst glemte norsktopphiten «Vent, ikkje legg på!».

Fordelen med å bli P1-plusset så grundig er jo dette at man plutselig føler seg så ung. Ja, man blir nesten som et lite barn igjen. Det var særlig Barbie Bentons «Ain’t That Just the Way» fra 1976 som sendte meg rett tilbake til 70-tallet og barndommen. Jeg var plutselig tilbake i en fjern og atskillig mer uskyldig tid, en tid da Erik Bye fortsatt levde og sang «Anna Lovinda» på TV, da Odvar Nordli fortsatt var statsminister og sto på Dagsrevyen og så på oss med tunge, sørgmodige øyne. Det var tida før Gro & Kåre, lettmelk, oppløsningen av NRK-monopolet og halvfabrikata fra Toro. Det var en tid mødre var hjemme og lagde mat fra bunnen av, og som vi ellers bare så når de sto på balkongene klokka seks og ropte «nå er det barne-TV!» («Lekestue», antakelig). Enten det, eller så var mødrene begynt å studere eller jobbe deltid, og siden dette var tida før AKS, hadde vi ungene da ikke annet å gjøre etter skolen enn å snike oss på kiosken for å kjøpe bruspulver for sparegrispengene, eller se på «Trim for eldre» på TV. Eventuelt «Slik lever dei der».

Ja, lenge var jeg ung. Men jeg vet akkurat når jeg ble gammel igjen. Det var da jeg endelig satt i mitt eget, nyoppussede P1 Pluss-frie hjem, og husets tenåring sto foran meg og hevdet at han ikke ante hvem Ingrid Espelid Hovig var. «Hæ, det vet du vel? Hun koselige TV-kokken med rødrutete forkle», sa jeg, og mumlet noe om små persilledusker. «Me har juksa litt?» prøvde jeg.

Husets tenåring bare så på meg, og ristet overbærende på hodet.

Mer fra: Debatt