Planene for nytt storsykehus innebærer bygging av en maurtueliknende struktur på 12-15 etasjer mellom nåværende Rikshospital og krysset Ring 3 - Slemdalsveien, nytt klinikkbygg på Radiumhospitalet, og en ikke nærmere konkretisert utbygging på Aker sykehus. Planene innebærer også nedleggelse av Ullevål sykehus samt «avhending» av Ullevåltomta for å finansiere det hele.
La det være klart: Oslo trenger nye sykehus. Om det er ett storsykehus eller flere mindre som er løsningen vil det være uenighet om, men medisinske framskritt fordrer sykehusbygg med en helt annen teknisk infrastruktur enn det noen av de eksisterende oslosykehusene kan by på i dag, Rikshospitalet inklusive. Planer som innebærer at framtidige sykehustjenester i Oslo skal ivaretas i nåværende bygningsmasse, er å skyve problemene foran seg.
Så til den foreslåtte løsningen: Alt tyder på at man beregner seg for liten kapasitet i den nye sykehusstrukturen: Pasienter i norske sykehus er i hovedsak eldre mennesker, dvs fra 55-60 år og oppover. Begrepet «eldrebølgen» forteller oss at denne delen av befolkningen vokser raskere enn alle andre, og det er nødvendig å ta høyde for dette når kapasiteten i nye sykehus skal beregnes. Ifølge OUS' administrerende direktør har man tatt utgangspunkt i en befolkningsøkning på 11 prosent, og en kapasitetsøkning på 20 prosent, fram mot 2028 (Dagens Næringsliv 21/9), altså på det tidspunkt man i beste fall har et nytt sykehus klart. Dette blir for snaut.Ti år senere, i 2038, er prognosen fra SSB at folketallet i Oslo har økt med 23 prosent og at gruppen eldre over 60 år har økt med 55 prosent.
Det statlige foretaket som har ansvar for kapasitetsberegninger i norske sykehusbygg, Sykehusbygg HF, har så langt gjort alvorlige feilberegninger ved planleggingen av nye norske sykehus. Ahus og Sykehuset i Østfold har hatt korridorpasienter fra dag 1. Det er derfor grunn til på faglig grunnlag å sette spørsmålstegn ved beregningsgrunnlag og metode når Sykehusbygg HF ser ut til å ha anvendt minimumstall i sine råd til utviklerne av OUS.
Ledelsen ved OUS har valgt å legge nybygget til Gaustad, altså i tilknytning til det nåværende Rikshospitalet. Her begrenses prosjektet på to viktige punkter: For det første gjør man seg avhengig av bygningsmassen i det eksisterende sykehuset. Som anført over er imidlertid Rikshospitalet etter snart 20 år lite egnet for framtidig, høyspesialisert, sykehusdrift: Lokalene er trange, og svært dårlig tilrettelagt for hybrid behandlingsteknologi der avansert bildediagnostikk, og en kombinasjon av trådløse og invasive behandlingsmetoder (herunder kirurgi), går hånd i hånd. Det er svært mangelfullt innredet mtp isolasjon av pasienter med multiresistente og høyinfeksiøse mikrober, og overvåkingsavsnittene er håpløst underdimensjonerte sammenliknet med internasjonal standard. Det er også svært utilfredsstillende fasiliteter for pårørende, for klinisk forskning og fagutvikling.
For det andre er arealet som er tiltenkt nybygget så lite at enhver fleksibilitet blir borte. Tilbygget på Gaustad er foreslått med 12-15 etasjer, og begrenses av tilgjengelig tomteareal slik at senere utvidelser er utelukket med mindre man går løs på fredet bygningsmasse på det gamle Gaustad sykehus. Man trenger derfor ikke være sannsiger for å forstå at det blir trangt i de nye lokalene. Enhver drøm om romslige forhold for pasienter, pårørende, klinikere og forskere, kan rolig legges til side.
Verre er det at pasienter raskt vil måtte flyttes til andre deler av helsetjenesten når høyspesialisert diagnostikk og behandling er utført det nye sykehuset. Dette er en belastning for pasienter og pårørende, og innebærer at klinikere som står for behandlingen i liten grad selv vil få erfare at egne pasienter blir ferdigbehandlet i det nye sykehuset. Dermed mister helsepersonellet muligheten for å høste lærdom av konsekvensene av egen virksomhet. Dårlig utviklede helseregistre for de fleste pasientgrupper gjør at dette vanskelig lar seg kompensere med elektronisk oppfølging.
Aker sykehus er tiltenkt en viktig funksjon som lokalsykehus for deler av befolkningen. Etter at Oslo universitetssykehus ble etablert har Aker sykehus vært vedtatt nedlagt, blitt foreslått omgjort til «storbylegevakt», for tilslutt å bli vedtatt utbygget. I en ny risikovurdering fastslår imidlertid OUS’ administrerende direktør at risikoen er minst ved å bygge ut storsykehuset på Gaustad før Aker. Hva skjebnen tilslutt blir for Aker sykehus synes derfor fortsatt uviss. To forhold understreker dette: For det første er eksisterende bygningsmasse på Aker helt uegnet for framtidig sykehusdrift. Det må betydelige investeringer til for at Aker skal kunne gi oslopasienter et tidsmessig tilbud. For det andre må OUS kjøpe tilbake eiendom som ble solgt til private eiendomsspekulanter den gang Staten overtok sykehuset.Det blir dyrt.
Mange vil ha registrert at enkeltindivider, interesseorganisasjoner og fagforeninger stiller seg uforstående til at OUS ikke velger en samlet sykehusutbygging på Ullevål, heller enn det nokså uoversiktlige alternativet som er skissert over. Svaret er at OUS planlegger å selge Ullevåltomta for å få penger til prosjektet.
Oslo kommune kjøpte Lille Ullevål gård i 1884 (134 mål) for å bygge et epidemisykehus, og deretter Store Ullevål i 1909, hvorav 133 mål ble disponert til sykehuset. Det er bemerkelsesverdig hvor framsynt våre politikere var da de på denne måten sikret et så stort areal til gode for befolkningen. I ettertid har tomta gitt rom for det som skulle bli til Norges største sykehus, til nytte for byen og landet.
I saksframlegg til styret i Helse Sør-Øst 16. august 2016, skrev administrerende direktør Cathrine Lofthus[1]:
Byggekostnadene for et nytt regionssykehus og utbygging av Radiumhospitalet og Aker vil beløpe seg til 40-50 milliarder kroner. Det kan synes som et svimlende beløp, men må sees i relasjon til driftskostnadene ved moderne sykehusdrift. Med sine mer enn 23 000 ansatte har Oslo universitetssykehus idag et driftsbudsjett på drøyt 20 milliarder kroner per år. Byggekostnadene for et nytt sykehus svarer mao til to års drift. Hvor mange penger OUS regner med å få for tomta er ikke kommet offentligheten for øre, men i E24 11. juni 2016, ansås verdien til 4–5 milliarder kroner, altså en tidel av hva det koster å bygge nye sykehus.
I dette perspektivet framstår det som dårlig samfunnsøkonomi å planlegge avhending av sentralt beliggende offentlig eiendom for å sikre kortsiktig kapitalgevinst til investering i nye bygninger. Beslutningsprosessen er også svært udemokratisk: Ullevål er vår felles eiendom.
Behovet for moderne infrastruktur er årsaken til at det behøves helt ny bygningsmasse i et nytt regionsykehus. Usikkerhet om hvor stor kapasitet som behøves håndteres best ved at utbyggingen skjer på en tomt som er stor nok til å gi fleksibilitet til nye tilbygg og ny funksjonalitet. Hensynet til befolkningen, de ansatte, og til miljøet tilsier at sykehus legges så nær befolkningen og kollektive transporttilbud som mulig. Hensynet til klinisk forskning tilsier sykehus som gjør det mulig å følge pasientene fra innleggelse til utskrivelse, uten for mange mellomstasjoner.
Alt dette kan oppnås ved at et nytt Oslo universitetssykehus legges på tomta til dagens Ullevål sykehus. Her er det mer enn nok plass. Det lille som er av bevaringsverdig bygningsmasse er neppe til vesentlig hinder for at det bygges et helt nytt sykehus. Tomta er så stor at det sannsynligvis også blir plass til andre viktige helseetater på jakt etter bedre lokaliteter. Helsedepartementet, Helsedirektorat og Folkehelseinstituttet vil neppe oppleve trangboddhet om aktiviteten flyttes til Ullevål. Alternativet, som OUS’ ledelse går inn for, innebærer at en stor, sentralt beliggende tomt, som har vært i offentlig eie i 130 år selges til høystbydende for å gi rom for en bygningsmasse som høyst sannsynlig blir for liten til å dekke befolkningens behov, som gir dårlige betingelser for kontinuitet i pasientbehandlingen og som neppe gavner den kliniske forskningen.
[1]SAK NR 053-2016 Videreføring av planer for utviklingen av Oslo universitetssykehus HF (16. juni 2016)