Debatt

På vegne av mange

Jeg er en av dem som daglig påminnes at de er født feil. Så bør jeg beskyttes?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Forestill deg en hverdag der sakser, brødkniver, kortterminaler, symaskiner, vinopptrekkere, strengeinstrumenter og boksåpnere ikke er laget for deg. Flere ganger daglig blir du ettertrykkelig påminnet om at du er født feil. At du ikke passer inn. Har du på stedet måtte oppgi din gitarhelt-guttedrøm foran fnisende medelever, midt under det som skulle ha vært Tom Dooley? Eller har du levd med fordommer basert på statistisk høyere sannsynlighet for å være sengevæter? Smøres lillefingeren din inn med blekket fra pennen når du lager handleliste, og ble du avlært fra å skrive speilvendt fra høyre mot venstre? For kun om du kan samtykke med alt dette, kan du også vite noe om hvordan det føles. Så lenge saksens skjærelinje alltid er synlig og tommelen hviler godt i tommelsløyfen, vil du aldri forstå.

I Norge ble vi keivhendte tvunget til å bruke høyre hånd til langt utpå sekstitallet. Det var ikke uvanlig at elevens venstre hånd ble bundet bak på ryggen, eller at læreren tvang det stakkars barnet til å sitte på sin venstre hånd under skriveøvelser. Keivhendt er feilhendt, høyre er «right» mens venstre på latin, «sinister», betyr ondt og skadelig. I evangeliet etter Matteus (25:40) skildres Messias på sin trone, der han skiller de velsignede til høyre og «dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen» til venstre. Hånden jeg holder skjeen og glasset mitt med er i store deler av verden forbundet med drittarbeid og rompetørk. Jeg er i likhet med de resterende omtrent 10 prosent av befolkningen som foretrekker å bruke venstrehånden for utførelse av praktiske oppgaver, ansett som skitten og fordømt.

Så vil du kanskje påpeke at det meste av dette var historie allerede før jeg i det hele tatt ble unnfanget; det finnes faktisk gitarer og sakser for venstrehendte, og hvor dypt stikker egentlig smerten og savnet etter å få sy med maskin? Det bibelsitatet er da dessuten ikke ment å skulle leses bokstavelig. Jaha, og med hvilken rett har du og den høyrehendte majoritet til å bestemme hvordan dette oppleves for meg? Beklager så mye at min smerte og den strukturelle diskrimineringen av meg ikke er viktig nok for deg. Men, vil du kanskje innvende – er det ikke i det minste bra at verden tross alt har gått fremover? Ok, jeg kan saktens glede meg over kun å være oversett, ignorert og latterliggjort i samtidens Norge fremfor å være født inn i en zulu-stamme og fått bæsjtørkerhånden min skoldet i kokende vann. Takk og lov for det, liksom.

Men det har blitt enklere. Det er ikke uten grunn bærerne av den diabolske skavanken til omtrent en av hundre tidlig på 1900-tallet, har vokst til å utgjøre nærmere en tidel av verdens befolkning i dag. Dette til tross for at vi var like mange da som vi er nå, og alltid har vært. Kanskje vi egentlig er mange flere. Tenk på mørketallene. At det uansett må handles er det ingen tvil om – og i første omgang stiller vi kun et par krav. Ikke stort, bare det som er rett og rimelig:

1. Egne, offentlige toalettavlukker der dorullholderne henger på venstre side.

2. Kvotering: minst 10 prosent representasjon i alle yrker og utdannelsesintstitusjoner... eller nærmere bestemt alle yrker og utdannelser som er forbundet med prestisje. For enkelhets skyld kan vi si i alle fora og institusjoner som er forbundet med prestisje i samfunnet overhodet. La oss dessuten øke kvoten til 15 prosent, slik at vi forhåpentligvis får bukt med tidligere nevnte mørketall.

En annen løsning er at jeg slutter å la keivhendtheten definere meg som person. Det overbeskyttes og tas mer enn nok hensyn generelt i samfunnet allerede. Ekstra sensitive og hårsåre ser ut til å være forholdsvis jamnt fordelt utover kjønn, alder, etnisitet og nasjonalitet. De utgjør en helt egen minoritet som opererer på tvers av minoritets- og majoritetsbefolkningen. Skal deres lave toleranseterskel – ofte i kombinasjon med en enorm vilje til å feiltolke alt i absolutt verste mening, alltid få legge lista for hva som er akseptabelt for alle andre?

Mye ulekkert som en gang var greit å ytre, er ikke lenger innafor. Folk har skjerpet seg. Men det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg huet. Om man hele tiden frykter at noen er ute etter å ta deg «på ordet», så blir det risikabelt selv å forsøke si noe overraskende eller vittig. Kan ikke de aller tandreste også forsøke å skjerpe seg litt? Det må da være lettere å takle livet hvis ikke alt oppfattes som et personlig angrep?

Med selvsensur-alarmer som til stadighet går av, så vanskeliggjøres improvisasjon og impulsivitet, og vi blir kjedeligere og mer forutsigbare. For å være morsom på nivået til Monty Python eller South Park, kan man ikke ta for mange hensyn. Om de debuterte i dag, ville ingen av dem vært mainstream-humor, da ingen større mediebedrifter ville tatt i dem med ildtang.

Vil vi nå egentlig ha det sånn da, dere?

Mer fra: Debatt