Styret har en sentral rolle i hvordan selskaper drives, og dermed for næringslivet nødvendige omstilling til bærekraft. Selskapsretten gir styret det overordnede ansvaret for at selskapet drives på en lovlig og etisk akseptabel måte. Aksjonærer kan ha mye makt og være de som i realiteten avgjør retningen på et selskap, men det er styret som er oppnevnt til å sørge for en forsvarlig organisering av selskapet, til å ha ansvaret for forvaltningen av selskapet og til å føre tilsyn med den daglige ledelse. Aksjonærer kan komme og gå, mens styremedlemmene er der i hele funksjonsperioden, inntil de blir byttet ut på en generalforsamling. Dette ser vi også ved at det er styremedlemmene, sammen med revisor, som står mest lagelig til for hugg dersom noen mener selskapet har påført dem skade og ønsker å gå til erstatningssøksmål mot ansvarlige personer.
Vedtar styret en strategi hvor selskapets virksomhet skal skape bærekraftige verdier, på en miljøvennlig måte og med respekt for menneskerettigheter, setter det en avgjørende tone på toppen. Styrets vedtak er ikke tilstrekkelig, men det er en nødvendig start. Den videre gjennomføringen krever en integrering i hele selskapets virksomhet, under styrets tilsyn.
Til tross for styrets avgjørende rolle, har lovgiver i liten grad innrettet selskapsretten slik at styret må bruke sin posisjon på en samfunnstjenlig måte. Norge var et foregangsland da det på 1980-tallet vedtok de første reglene om at styrene i alle selskaper gjennom sin årsberetning skulle rapportere om hvordan selskapets virksomhet påvirker mennesker og miljø. Reglene ble endret og styrket i flere omganger, lenge før vi fikk reglene om rapportering om selskapers samfunnsansvar i 2013. Med en plikt for styret til blant annet å rapportere årlig hvordan de negative miljøpåvirkninger ble fjernet eller redusert, la lovgiver til rette for et system som kunne ha medført at styret sørget for at selskapets virksomhet ble mer miljøvennlig år for år. Lovgivers intensjon var nettopp at disse viktige spørsmålene skulle bringes inn på styrebordet, som en bevisstgjøring av styret. Reglene ble imidlertid ikke håndhevet og i begrenset grad etterlevd av virksomhetene selv. Målet om å integrere andre verdier enn de finansielle i styrets tilsynsarbeid ble derfor undergravet. Det tidligere foregangslandet Norge tok så et stort skritt tilbake da Stortinget med virkning fra i år slettet kravet om rapportering for det store flertallet av norske selskaper.
Ironisk nok skjedde dette som et ledd i implementeringen av EUs regler om bærekraftsrapportering, som landene kun er pålagt å gjennomføre for de aller største selskaper. I EU er fokuset for øvrig på bærekraftig finans, som en del av en internasjonal trend hvor håpet er å få spesielt institusjonelle investorer til å påvirke selskapene til å legge om til bærekraft. EUs initiativ har potensial, men for at det skal realiseres, må det sees i sammenheng med styrets rolle. EUs handlingsplan åpner da også for at det for første gang skal vurderes om bærekraft kan integreres direkte inn i reguleringen av styret.
Dette gir Norge nye muligheter. Gjennom regelen om kvinner i styret i allmennaksjeselskaper, som det norske storting vedtok i 2003, har Norge vist at vi alene kan vedta det som den gang ble sett på som en radikal og dramatisk endring i reguleringen av styret. Denne regelen, som nå er alminnelig akseptert i Norge, har utløst en internasjonal trend med debatt og reformer i mange land. Nå kan Norge igjen bli et foregangsland ved å innføre en styrereform som integrerer bærekraft i selskaper.
En slik reform vil kreve mer enn en enkel regel om sammensetningen i styret. For å få det til, kreves samarbeid mellom lovgivere og forskere. I SMART-prosjektet arbeider vi i et tverrfaglig og internasjonalt forskerteam med et forslag til hvordan bærekraft kan integreres i selskapet. Tonen må settes på toppen med styrets forpliktelse til at selskapet skal skape bærekraftige verdier Dette kan gjennomføres ved hjelp av en stringent og forskningsbasert analyse av selskapets innvirkning på alle aspekter av bærekraft, samt et system som legger opp til kontinuerlig forbedringsarbeid. Slik legges også grunnlaget for informasjonsdeling innad i selskapet og rapportering utad, som er relevant, pålitelig og verifiserbar.
EU trenger gode nasjonale eksempler for å kunne ha mulighet til å vedta en god styreform. Storbritannia, Frankrike og Nederland er blant EU-land som har vedtatt eller jobber med reformer som er ment til å stimulere til mer bærekraftige selskaper. Ingen av disse integrerer imidlertid bærekraft i vid forstand inn i styrets rolle på en tilfredsstillende måte. Det landet som får det til, vil også legge til rette for selskaper som er morgendagens markedsledere i en fremtid med større krav til bærekraft. Vil det norske næringsdepartementet ta ballen?