10-09-2014

På tide å parkere fattigdom på museum

Å redusere økonomisk ulikhet er ikke rakettforskning. Hvorfor har vi ikke kommet lenger det siste århundret?

Vi lever i en tid hvor teknologien er blitt så avansert at kompliserte datamaskiner i lommeformat er allemannseie. Vi lever i en tid hvor vi ikke nøyer oss med å sende folk til månen men hvor Mars er neste mål, hvor vi kloner sauer og skaper nytt liv i en petriskål hver dag. Vi lever i en tid hvor ingenting egentlig virker umulig. Da skulle vi kanskje tro at enorme forskjeller mellom fattige og rike snart er noe som hører fortiden til. Riktignok går det bedre i verden på mange måter. Flere barn vokser opp og flere går på skoler. Men fortsatt er det enorme forskjeller mellom rike og fattige. Og de øker, både i Norge og resten av verden. Det er uakseptabelt. Ikke fordi vi alle skal være like, men fordi ulikhet påfører mennesker skader som ikke er et moderne samfunn verdig.

«Det er barna som betaler prisen for vår kortsiktige økonomiske politikk, våre politiske feiltrinn, våre kriger». Dette ble sagt for hundre år siden av Eglantyne Jebb, Redd Barnas grunnlegger, men er dessverre like relevant i dag. Vår jobb må være å sørge for at ulikhet reduseres og fattigdom plasseres på museum! Disse problemene er nemlig ikke naturskapte, men resultat av kortsiktig økonomisk politikk og politiske feiltrinn. Framsynt, god politikk kan løse dem, som jeg kommer tilbake til.

Fattigdom fratar barn gode liv med innfrielse av grunnleggende rettigheter, og det hindrer utvikling. Barn som lever i fattigdom får ikke utdanning, de har dårlig helse og de spiser ikke mat som gjør at de vokser og utvikler seg som de skal. De lever ofte i en utrygg familiesituasjon og utsettes for vold. Barn som vokser opp i fattigdom får et dårlig utgangspunkt for å jobbe seg ut av fattigdom som voksne. De får ikke utviklet ferdigheter og evner som gjør at de kan bidra til en positiv samfunnsutvikling.

Gapet mellom de rikeste og fattigste er i dag dobbelt så høyt blant barn som blant voksne. Fattige familier har lavere inntekt og får flere barn enn rikere familier. I Nigeria, som er Afrikas største økonomi, har barn fra de fattigste ti prosentene av befolkningen mer enn dobbelt så stor risiko for å dø før fylte fem år enn barn fra de rikeste ti prosentene. I Latin-Amerika, et kontinent med svært store forskjeller, lever fortsatt 81 millioner barn i fattigdom.

I Europa står økende fattigdom i fare for å reversere tiår med positiv utvikling. Millioner av barn lever under svært dårlige forhold. Redd Barna-rapporten Child Poverty and Social Exclusion in Europe, viser at nesten 27 millioner barn i Europa risikerer å ende opp i fattigdom. En konsekvens av det er at de faller på utsiden av samfunnet. Rapporten viser at vanskeligstilte ikke uten videre får ta del i et lands rikdom med mindre det finnes en aktiv statlig fordelingspolitikk, enten gjennom inntekter fra arbeid eller sosiale overføringer.

De siste tiårene har vi også sett en negativ utvikling i Norge der stadig flere barn lever under fattigdomsgrensen. Prosentandelen fattige barn er doblet siden slutten av 1990-tallet, fra fire prosent til åtte prosent i dag. Dette er en urovekkende utvikling.

Trøsten er at politikk for å bekjempe ulikhet ikke er rakettforskning!

Det er ikke slik at det er barneminister Solveig Horne alene som har ansvar for barn. Både finansministeren, justisministeren, sosialministeren, utenriksministeren og resten av regjeringskollegiet har felles ansvar. Politikk mot barnefattigdom kan ikke utformes av ett departement. Alle departementene må lage felles tiltaksplan. Målet må være å bedre levestandarden for barn i fattige familier, samtidig som de sørger for at fattigdom ikke overføres til neste generasjon. Og så må politikken rettes mot barna, ikke foreldrene. Barna kan ikke vente til foreldrene får jobb. De må støttes ut av fattigdom nå, mens de er barn og grunnlaget for et godt liv legges.

Globalt er de aller fleste enige om at ulikhet må reduseres. Det internasjonale pengefondet (IMF) sier at å redusere ulikhet vil føre til mer vekst, mens World Economic Forum sier ulikhet utgjør en av de største sikkerhetsrisikoene i verden. Men hvilke tiltak som må til, er det uenighet om. I Redd Barna-rapporten Tackling Tax and Saving Lives argumenterer vi for at det globale skattessystemet må endres. Rapporten viser at internasjonale selskaper tømmer fattige land for ressurser og inntekter ved å ikke betale skatt. Uten disse pengene får ikke land mulighet til å gi flere barn skolegang og nødvendig medisinsk behandling for å overleve. Rapporten slår fast at dersom alle utviklingsland får inn 20 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) i skatteinntekter, men holdt prosentnivå for sosiale utgifter konstant, kunne 287 000 dødsfall blant barn blitt avverget hvert år. 72 millioner flere mennesker ville hatt tilgang til rent vann. Det er dessuten behov for globalt samarbeid for å sikre at alle lands skattemyndigheter har kapasitet til å håndheve egne lover. Rike land som Norge har et ansvar for å sikre utvikling av et globalt skattesystem som brukes aktivt for å justere den økende ulikheten.

I 2014 er det ikke kunnskapen det skorter på. Det er viljen. Fattigdom og uverdig ulikhet hører til på et museum. Barn må få utvikle sitt fulle potensial som mennesker. Men da må vi ville endre dagens situasjon. Politiske feiltrinn må rettes og bli gode politiske grep for en moderne verden.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!