Debatt

På sotteseng i dødens venterom

For døden er vi alle like? I Norge er det gratis å bli født, men det er dødsdyrt å dø.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Dagsavisen innledet påsken med døden både på forsida og seks sider inne i avisa. Vi som er kommi på den siste oppløpssida i livet, og snart skal bryte målsnøret for siste gang, tenker ofte på vår død og begravelse.

I min alder på 76 år vil det være en livsløgn ikke å tenke på døden, spesielt når jeg ligger hele døgnet på ei regulerbar sotteseng betalt av Nav. Dødsannonsene i Aftenposten er det første vi med monokkel leser hver morgen. Ifølge Statistisk Sentralbyrå blir over 30 prosent av oss med gebiss, nedsunken livmor og stor prostata til jord eller aske før 75-årsdagen opprinner.

Den dagen vi dør spiller det ingen rolle om vi har levd et godt eller dårlig liv, skriver Kjell Askildsen. Sånne ord burde bli obligatoriske i ethvert begravelsesrituale. Det kunne også orda til Einar Skjærasen bli, der han skriver «Somme fattige, somme er rike, bare tel slutt er vi jamsis og like».

Sjølsagt er det vanskelig å forsone seg med døden. Det er ikke lett å se seg sjøl plassert i ei grønn blikkurne produsert av en blikkenslager. Plutselig ligger vi der i den 29 centimeter høye urna, som skal ha minst en halv meter jordoverdekning, står det i forskriftene. Etter et snes år går urna i oppløsning. Ligger du i ei kiste skal du ha minst 80 centimeter jord over deg.

Det skal være trangt om plassen på Oslos gravlunder og kjerkegårder. Like trangt er nåløyet til å få spre aska vår, fordi det er fylkesmannen som har den guddommelige makta til å bestemme hvor vi aller nådigst kan få spre vår aske. Sjøl har jeg fått avslag på å få spre den i Alnaelva (Loelva) i Svartdalen, mitt oppvekststed. Foreløpig har fylkesmannen gitt tillatelse til å spre den i Glomma ved Fossum bru, men avventer ny søknad etter min død.

For at askespredning skal bli «populært» må gravferdsloven forandres på dette anakronistiske området.

I Norge er det gratis å bli født, men det er dødsdyrt å dø. En begravelse kan lett komme til å koste opp mot 40.000 kroner. Velferdsstaten har gjennom åra fjerna gradvis all gravferdsstøtte, bortsett fra om du er lutfattig. Da kan du aller nådigst få behovsprøvd gravferdsstønad på inntil kroner 23.990, men da må du legge både lommeboka og sjela di på skrivebordet til Nav.

Omkring ti prosent av etterlatte blir velsigna med noen kroner fra Nav, mens 90 prosent må knuse sparegrisen sin. Før 1982 fikk alle gravferdshjelp som tilsvarte 25 prosent av folketrygdens grunnbeløp, og går vi tilbake til før 1978 fikk etterlatt ektefelle forhøyd stønad med 45 prosent av grunnbeløpet. I dag er grunnbeløpet kr 96.883.

Mange klamrer seg til den statsautoriserte tåka om et evig liv, som er opphøyd til en grunnverdi i samfunnet. Tvangsforestillingene om himmel og helvete presenteres av predikantene som geografiske steder i universet. Livet er ikke for nybegynnere, og en del av oss ble slått ut allerede i det første forsøksheatet i livet.

Det lange målbåndet du holdt i handa i ungdommen, skrumpa etter hvert inn til en kort meterstokk. «Vegen er lystig, og vegen er vrang», skriver Skjæraasen.

Når det kommer til stykket, dør over halvparten av oss stille og fredelig. I dødsannonsene sovner vi stille og fredfullt. Så det er kanskje ikke så besværlig å dø når livet er levd ut. Verst er å gå fra usådd åker og ufødd vår, skriver Tor Jonsson. Det er ikke noe å spøke med.

Livet er det som skjer mens du planlegger noe annet, sa John Lennon. Det skulle vært ei lang reise med Hurtigruta på første klasse og midnattssol over blankt hav, alltid på reise, små og store anløp, nye mennesker og minnerike opplevelser hele tida. Det ble bare ikke sånn.

De fleste av oss fikk en del turer på T-banen i rushtida med forsinkelser og billettkontroll, men som Kjell Askildsen skreiv: Den dagen vi dør spiller det ingen rolle om vi har levd et godt eller dårlig liv.

Mer fra: Debatt