28-02-2015

På norske skinner over Kwai

Tida for de heroiske historiene om krigen virker over. I en ny bok føyes NSB sømløst inn i folkemordernes og krigsprofitørenes rekker.

«The fact is, what we’re doing could be construed as, forgive me sir, collaboration with the enemy. Perhaps even as treasonable activity ... Must we work so well? Must we build them a better bridge than they could have built for themselves?»

Major Clipton spør oberst Nicholson (spilt av Alec Guinness i filmen «Broen over Kwai») om ikke arbeidet med å bygge ei bru over elva Kwai for japanerne har gått for langt.

Det er langt fra Burmas jungel til Dunderlandsdalen nord for Mo i Rana, men assosiasjonen er knapt mulig å unngå når man leser journalist og forfatter Bjørn Westlies nye bok «Fangene som forsvant». Om bruken av russiske krigsfanger i byggingen av Nordlandsbanen og NSBs til nå langt på vei ukjente rolle. Motstandskamp og nasjonsbyggende heltefortellinger virker nå tilbakelagt som faghistorie, mens dype, selvstuderende blikk i speilet er det nye. Hva gjorde nordmenn egentlig under krigen? Grunnleggende er spørsmålet: Hvem er vi?
Marte Michelets Bragepris-vinnende bok om de norske jødenes skjebne, «Den største forbrytelsen», lærte oss en bitter lekse om mangel på motstand og mot. Det samme gjorde Anette H. Storeides bok «Norske krigsprofitører: Nazi-Tysklands velvillige medløpere». Hennes bevisførsel for hvordan norsk næringsliv ikke bare fortsatte som før, men samarbeidet og grep mulighetene som lå i krigen med begge hendene, er solide spark i vår nasjonale identitet. Store aktører med like lukrative som tvilsomme krigsår, gikk fri. Vi samarbeidet med fienden mer friksjonsløst enn vi er blitt fortalt. Enn vi liker å tro.

En av landets og kanskje verdens vakreste togreiser. Særlig partiet fra Mo i Rana er spektakulært der toget tar seg gjennom Dunderlandsdalen og opp over Saltfjellet. «Et minne for livet», skryter NSB i sin reklame for Nordlandsbanen. Men minnene om selskapets egen aktive rolle i utnytting av tusenvis av sovjetiske fanger for å bygge drømmen om tog nordover, er glemt, stukket unna, forsøkt skjult og bagatellisert. Nordlandsbanen kostet tusenvis av sovjetiske liv. Det er en historisk gjeld som Norge og NSB har sendt sørover til tyskere og nazister. Westlies bok viser at det også er vår byrde.

Noen kjappe søk på internett avtegner et klart bilde. Det var tyskerne, tyske soldater og tyske selskaper, som brukte slavearbeidere på Nordlandsbanen. NSBs rolle som entreprenør nevnes ikke. Kanskje ikke så rart siden det statlige norske jernbaneselskapet er skrevet ut av historiens dødeligste kapittel. At Norge AS var kraftig modernisert og Ola og Kari etter krigen nøt godt av tyskernes stormannsgalskap og forserte utvikling, er ikke stoff for heltehistorier. 140.000 krigsfanger og andre tvangsarbeidere bygde Norge. Jernbane, vei og industri. 20.000 satte livet til i Norge, rundt det dobbelte av det totale antall nordmenn som ble drept under andre verdenskrig.

Det var ekstremt få NS-medlemmer i jernbanen under krigen. Mange var motstandsfolk. Men NSB var like fullt et av få statlige selskaper eller etater som tyskerne ikke så behov for å kontrollere direkte. Samarbeidet var så godt. Hele toppledelsen satt gjennom krigen. «Noe strengere tysk regime var åpenbart ikke nødvendig», skriver Westlie, «tyskerne fikk uten problemer gjennomført sine ønskede transporter av soldater». NSB holdt bokstavelig talt hjula i gang, men var også ambisiøse på vegne av jernbanen i Norge og opptatt av at selskapet forble under «norsk kontroll». Alt lå til rette for at det gode klima mellom NSB og fienden kunne fortsette da muligheten for å bruke sovjetiske krigsfanger til å bygge mer jernbane i Norge dukket opp. Tilgangen på hender fra øst var enorm etter hvert som Det tredje riket slåss seg inn i Sovjet. NSBs ledelse sa ja. Eller mer vesentlig: De sa ikke nei. Selskapet beholdt kontrollen, og kunne sikre kvaliteten med egne ingeniører. Med blikket rettet mot en etterkrigstid som uansett ville komme. I NSBs regi ble Nordlandsbanen nordover fra Mo i Rana påbegynt med tusenvis av krigsfanger som arbeidskraft. «Nå ble NSB en deltaker i utnyttelsen av krigsfanger og dermed også medansvarlig for det som skjedde med dem», skriver Westlie.
Antallet ansatte og omsetningen i NSB eksploderte under krigen. Tyskerne var en god kunde. NSB fakturerte for transport av jøder. Tallet på kilometer med moderne toglinje økte med nesten 1.000. Men fangene forsvant i fredsrusen. Den kalkulerte kynismen i etterspillet er sjokkerende: De ble raskt skipet ut av landet, ut av syne i titusentall. Så ble viktigheten av innsatsen deres bagatellisert. Og så kunne norske øyne lukkes helt da Sovjet raskt ble den nye fienden. Nordlandsbanens slaver passet ubehagelig dårlig inn i historien om statseide NSB og Norge.

«What have I done?» Oberst Nicholson innser at han har gjort en grov feil og ofrer livet i siste scene av «Broen over Kwai». En tilsvarende innrømmelse kom aldri fra NSB.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!