Det er ganske raust fordi de "forlikene" som ligger i bunnen, er basert på et knepent stortingsvedtak fra 1997 som godkjente opprettelsen av et kjerneområde for ulv. Med den begrunnelse at det var nødvendig for å oppfylle en påstått forpliktelse etter Bernkonvensjonen til å bygge opp en egen norsk ulvebestand.
Fire år senere klarte norske miljøbyråkrater å innbille en norsk domstol at Norge ALDRI hadde fortolket Bernkonvensjonen dit hen at vi hadde slike forpliktelser. Men få uker tidligere hadde Høyre skiftet side i rovviltpolitikken. Og i stedet for å innkassere en forsinket seier som frukt av Eva R. Finstads sterke prinsipielle oppgjør med jukset i 1997, solgte partiet sin sjel for å komme i regjering. Og vi fikk Børge Brende.
Som klarte det mesterstykke å omgå det faktum at Norge hadde gjort helomvending i sin fortolkning av Bernkonvensjonen - for så å innlede sin nye rovviltmelding med ordene "hovedlinjene ligger fast".
Dette er det egentlige grunnlaget for norsk ulveforvaltning i dag. Situasjonen roper ikke akkurat på nye forlik om forlikene. Den roper på en opprydning og klargjøring: Parlamentarisk gransking.