Innlegget er skrevet i samarbeid med Marianne Tveit. Bull og Tveit er Oslo-borgere og Grefsen-beboere.
I september i fjor vedtok Oslo bystyre kommuneplanen «Oslo mot 2030: Smart, trygg og grønn». Den bygger på ideen om kompakt byutvikling og knutepunktsfortetning. Dette er gode prinsipper for å skape en klimavennlig by med plass til antatt 200.000 nye innbyggere innen 2030. Men slik de gjennomføres nå, settes utbyggernes profittinteresser foran gode, stabile bomiljøer, lokaldemokrati, vern av arkitektonisk arv og byens sjel. Derfor vil den være et dårlig redskap i det som blir en av Oslos viktigste utfordringer i årene framover: å integrere de nye innbyggerne, hvorav 96 prosent antas å være innvandrere.
Kompakt byutvikling har vært et ideal siden begrepet bærekraft fikk fotfeste etter Brundtland-rapporten i 1991. Å bygge tettere og høyere rundt transportknutepunkt i sentrale strøk antas å senke transportbehov og klimautslipp. Ifølge den nye byplanen åpnes det for å fortettes med opp til 12-etasjes høyhus i en radius på 500 meter rundt utvalgte kollektivknutepunkt på blant annet Lysaker, Skøyen, Tåsen/Nydalen, Grefsen/Storo, Høyenhall/Bryn, Ryen, Hauketo, Furuset og Grorud. Selv om kommunen ikke vil ekspropriere eksisterende småhus, vil et omreguleringsvedtak åpne for betydelig press på huseiere fra utbyggere som ofte søker å først kjøpe opp de minst attraktive eiendommene for gradvis å gjøre området mindre attraktivt å bo i, og deretter presse de øvrige ut. Tradisjonelle småhusområder, godt etablerte, stabile og vel fungerende lokalmiljøer med store innslag av barnefamilier, vil ødelegges. Utbyggerne har uttrykt at det i flere av disse områdene er uinteressant å bygge 3–4 etasjer: for å veie opp for høye tomtepriser må avkastningen sikres ved å bygge høyt.
Å erstatte eksisterende bomiljø med 12-etasjes høyhus er et drastisk grep som kan få store helse- og miljømessige konsekvenser. Folkehelseforskning er stadig tydeligere på gevinsten av godt naboskap og bomiljø. Dette kan skapes i alle former for nabolag, men boligmassen vil legge rammer for grad av trivsel og kontakt mellom beboerne. I en undersøkelse fra Nydalen, som hittil har vært et av de mest sentrale fortetningsområdene, viser det seg at beboerne i nybyggene opplevde et ustabilt og lite sosialt bomiljø med få (åtte prosent) barnefamilier. En stor andel av beboerne brukte leilighetene kun som mellomstasjon, og få kjente egne naboer. Andre undersøkelser viser at boområder med gode rekreasjonsområder og variert bebyggelse på maksimum 3–4 etasjer, gir betydelig høyere stabilitet og prioriteres av barnefamilier.
Å bygge i høyden er ikke det samme på våre breddegrader der sola står lavt, som i byer nærmere ekvator. Avhengig av årstid vil et hus på 12 etasjer kaste mellom 30 og 300 meter lange skygger midt på dagen og mellom 200 og 600 lange skygger i middagstiden.
I tillegg blir rekreasjonsområder og gater fort vindtunneler dersom høyden på husene er større enn 1–1,5 ganger avstanden mellom bygningene. I en by med kjølig klima og korte somre, vil mørke og kalde boområder begrense bruk av utearealer. Når erfaring viser at korte boperioder, få barnefamilier og mangelfulle, ugjestmilde fellesområder forringer muligheten for å bygge godt naboskap og stabile nærmiljø, så er det underlig at dette er den fortetningsmåten Oslo kommune vil prioritere i tida framover.
I dag har vi betydelig boligsegregasjon i Oslo. Den har økonomiske og sosiale, men også fysiske årsaker. Når vi skal planlegge og utvikle Oslos areal for framtida, bør fokuset være å bygge ned stigmaer og fysiske barrierer mellom boområder slik at det blir enklere og mer attraktivt å forflytte seg fra bydel til bydel. Vi må bygge lokk over veier som skiller boområder fra hverandre, vi må binde bydeler sammen med gang- og sykkelveier og nye kollektivlinjer. Det å møte befolkningsøkningen med nye boligfelt og bydeler som anlegges uten tanke på å fremme gode sosiale nærmiljø, er en stor sjanse å ta.
Boligmangel i Oslo skyldes ikke mangel på ledige tomter, men utbyggerne prioriterer å bygge på tomter der kvadratmeterprisen blir høy. Mange nybygg i sentrale strøk består av trange og mørke leiligheter til voldsomme kvadratmeterpriser. I juni 2016 tjente en utbygger 17 millioner mer enn beregnet på salg av 21 små leiligheter. Politikerne må gå inn å styre denne utviklingen til beste for byens borgere.
Områder vi i dag ser som en del av hovedstadens sjel, har tidligere vært gjenstand for planer om rivning til fordel for høyhus. Debatten gikk høyt om rivning av bebyggelsen på Karl Johan i flere tiår. Rodeløkka var utpekt for «totalsanering» i planer fram til 1975. I dag oppleves debatten om hvorvidt Nationaltheatret egentlig var verd å bevare som absurd. Vi må lære av Oslos historie og unngå framtidige irreversible tabber drevet av utbyggernes profitthunger og usikre prognoser om befolkningsvekst. Når vi heller ikke vet sikkert hvor mange boliger vi vil komme til å trenge på grunn av usikre prognoser for befolkningsvekst, er det naturlig å spørre seg hvorfor vi skal starte med å bygge boliger der vi først må rive eksisterende bebyggelse med velfungerende bomiljø.