Debatt

Oslo bør også ta del i distriktsopprøret

I stedet for å ta barn og unge på alvor, velger man i hovedstaden å bruke hundrevis av millioner på nasjonale prestisjeprosjekter.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er mye de som gikk før oss har lykkes med. Det er mye vi har lykkes med. Norge er et godt land å leve i for de aller fleste og strukturene våre fungerer bedre enn i nesten alle andre land. Det skulle man jo tro skapte stolthet, glede og takknemlighet, men slik er det tilsynelatende ikke. Det som ser ut til å være det politiske instinktet, spesielt på høyresiden i politikken, er at: «Dette må vi endre. Dette må vi endre dramatisk på. For slik kan vi jo ikke ha det».

Debatten mellom sentrum og periferi er ikke, som noen lesere av denne utmerkede avisen hevder, en kamp imot Oslo. En kamp imot oslofolk. Oslofolket burde ha akkurat samme interesse av den kampen som folk i Telemark, Hordaland og Troms har: Kampen mot uvettig sentralisering.

Dette er en kamp imot å drive fram dramatiske endringer i en samfunnsstruktur som, på tross av feil og mangler, fungerer svært godt. Det er en kamp for å ta vare på en nasjonal struktur som altså har ført oss opp på disse listene, ført oss til topps. Det er å motsette seg endringer for endringens skyld, og det er å motsette seg tankeløse strukturendringer fordi noen sentrale politikere så gjerne ønsker å vise at de «gjør noe».

Jeg mener så absolutt vi bør endre, forbedre og utvikle samfunnet vårt. Men det bør gjøres med respekt for hva som er bygget opp, og med klokskap for å ta vare på hele nasjonen. Om en nasjon, gjennom innsats, demokrati, maktspredning og visdom, har gått fra å være av de mest fattige i Europa til den beste nasjonen i verden å leve i på 150 år, så er det mer enn pussig at sterke politiske krefter har som uttalt mål at dette må vi snu opp ned på.

Kommunestrukturen i Norge er i hovedsak en god struktur. Denne strukturen ivaretar en lang rekke forhold som åpenbart ikke dukker opp i statsråd Sanners Excel-ark, men det dukker altså opp i FNs levekårsundersøkelser. Det handler om den fantastiske følelsen av å være en del av noe som er større enn seg selv. Det handler om den fabelaktige følelsen av at demokrati faktisk betyr folkestyre. Og det handler om den nydelige erkjennelsen av at dette fellesskapet som er mitt hjem, min by, min kommune, min grend, bygd og tettsted, er jeg med på å bidra til, og jeg blir også sett når jeg trenger noe.

Kampen for distriktene i Norge er egentlig kampen for det beste vi har i landet vårt. Men hvorfor skal dette gå ut over Oslo da? Premisset for det imaginære spørsmålet fra hovedstaden tror jeg er feil. Dessverre sliter hovedstaden med for mange mennesker i for sentrale posisjoner som egentlig har annen motivasjon med sitt politiske virke enn å gjøre Oslo til et best mulig bosted for folk som bor i Oslo.

Det betyr ikke at ikke det er bra folk, men om de som er satt til å ivareta lokale forhold i Oslo, personlig er mer interessert i nasjonale og internasjonale forhold, så går det ut over noe. Om man ønsker å drive dogmatisk ideologi, heller enn lokal utvikling, så får det ofte negative konsekvenser.

Eiendomsskatten er et godt eksempel. Når mange idrettslag og unge i Oslo, Asker og Bærum klager over elendige tilbud for idrettslag, for anlegg, lysløyper, ballbinger og kunstgressbaner, er det all grunn til å tro på det. Men man skylder også å gjøre folk oppmerksomme på at i stedet for å spleise på dette, som man gjennom eiendomsskatt gjør i 365 av 428 kommuner (2016-tall), så avstår noen av landets aller rikeste kommuner å ta inn denne skatten.

I Oslo er det jo endringer på gang, men ikke uten en voldsom motstand, som sikkert er både ektefølt og forståelig, men ting henger sammen. Om ikke «alt henger sammen med alt», som landsmoder Gro Harlem Brundtland sa det, så henger i alle fall kommuneøkonomi og evne til å tilby barn og unge gode tilbud sammen. I stedet for å ta bredde, barn og unge på alvor, så velger man i hovedstaden å bruke hundrevis av millioner på nasjonale prestisjeprosjekter som neppe når ut til bredden og vanlige familiers behov for at ungene skal ha et godt og sunt tilbud. Fellesskap og nærhet er fullt mulig å skape, selv i storbyen, selv i Oslo. Men da må man velge folkevalgte som legger mer vekt på å ivareta den siden.

Distriktsopprøret i Norge, som vi så de første trekkene av for få år siden, prøvde mange av disse å devaluere til en lokal kamp mellom sauebønder og ulveforkjempere. Det viste hvor langt både pressefolk i rikspressen og sentrale politikere hadde fjernet seg fra grasrota. I min jobb som redaktør i Telemarksavisa (TA) advarte jeg mot dette. Man bør ta på alvor at folk i distriktene føler seg overkjørte, forbigått og angrepet når stadig flere av de nødvendige tilbudene forsvinner fra der folk bor. Da må jo folk flytte etter. Mange flytter til Oslo i stedet for å leve og trives der de hører hjemme. Det er nok bønder i byen – som er et morsomt slagord – med viktig innhold.

Egentlig handler det om noe Åge Aleksandersen beskrev ganske godt i sin sang «Gjennomsnittsmann» på platen Ramp i 1980:

Æ vil vær ein lykkelig gjennomsnittsmann
Eller kvinne i et gjennomsnittsland
I ein jobb som æ like med ett liv som itj sprike
Der vi føle vi e med og kan bestem
Hand i hand


Man kan sikkert si at denne teksten er banal. Selv mener jeg den er genial.

Personlig har jeg aldri stemt Senterpartiet i hele mitt liv. Jeg kommer neppe til å gjøre det 11. september i år heller. Men jeg har stor sans for distriktsopprøret og jeg er overbevist om at alle, også sentrale strøk, vil komme bedre ut om man lar hele landet utvikle seg og ikke turbosentraliserer både tjenester og arbeidsplasser. For verdiskapningen skjer i hele Norge, og for at det skal fortsette, må man også ha et tilbud i hele Norge. Til beste for folk i Oslo og Osterøy. Til beste for folk på Vestli og i Vestfjorddalen.

Mer fra: Debatt