Kultur

Organisert desinformasjon om klima

Uttalelsene til FrPs klimapolitiske talsmann må ses i lys av en organisert desinformasjonskampanje om klimaproblemene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I Norge har klimafornekterne fått sitt eget regjeringsparti. FrPs klimapolitiske talsmann Jan-Henrik Fredriksen er gjengitt i avisene Nordlys og Dagsavisen 6. februar på uttalelser om at IPCC er drevet av en politisk agenda og at naturlige klimavariasjoner er undervurdert. Dagsavisen plasserer Fredriksens utsagn i et helt riktig kritisk lys. Det han sier er rett og slett ikke sant. Men det er samtidig viktig å sette uttalelsene i sammenheng med den organiserte klimafornektingen.

Mange av argumentene som brukes i norsk debatt om klima har utspring fra aktører som er ideologisk drevet. For tidligere kalde krigere i USA har kommunismen blitt erstattet med miljøbevegelsen som hovedfiende. Det handler om å unngå statlige reguleringer. Kampen mot klimaforskningen er del av en kamp mot miljøbevegelsen, som oppfattes som venstrevridd. Klimafornektere huses av konservative tenketanker og finansieres av fossil industri, med Exxon Oil som en hovedaktør. I boken «Merchants of doubt» av Oreskes og Conway beskrives hvordan en liten gruppe forskere systematisk har sådd tvil om fakta i saker fra faren ved tobakksrøyking, sur nedbør, ozonhull, til global oppvarming (en mer tabloid versjon gis i dokumentarfilmen «Greedy Lying Bastards»). Klimafornekterne angriper enkeltforskere i håp om å diskreditere hele forskningsfeltet. I «ClimateGate» ble det stjålet tusenvis av eposter utvekslet mellom sentrale klimaforskere, og det ble forsøkt framstilt som at de har jukset med data og metode. De ble truet med rettsaker. En rekke granskninger i etterkant har slått fast at ingenting ureglementert har skjedd. Men fornektelsesmaskinen fortsetter å spre de samme påstandene om juks på nytt og på nytt.

Fredriksen benytter seg av velkjente argumenter både i type og innhold. FNs klimapanel IPCC ses på som en massiv, global konspirasjon som har til hensikt å få en politisk agenda til å se ut som forskning. Videre settes urimelige krav til vitenskapelig presisjon hvor enhver unøyaktighet eller feil brukes til å sparke bein under hele forskningsfeltet. Feilen Fredriksen viser til om bresmelting i Himalaya er to setninger i en IPCC rapport hvor en ekstern kilde ble sitert i stedet for det riktige estimatet i den faglige IPCC rapporten. Denne helt ubetydelige feilen ble blåst opp til «GlacierGate» av fornektere i blogger og aviser internasjonalt, og nå brakt fram av FrPs klimapolitiske talsmann. I Nordlys bruker han også strategien med selektiv bruk av data ved å fokusere på temperaturutviklingen kun de 15 siste årene, og ved å se bort fra varmeutveksling med havet. Dernest bruker han strategien ved å vise til uenighet blant «eksperter». I en studie fra 2004 ble det påvist at blant 928 artikler i vitenskapelige tidsskrift med fagfellevurdering om klima var det ingen – 0 – som bestred menneskeskapte klimaendringer. I en oppdatering er forholdet nesten 14 000 artikler mot 24. Nærmere konsensus kommer man ikke i vitenskap.

Organiserte klimafornekterne driver en oljemurt kampanje for å spre forvirring om vitenskapens kunnskap, metoder og institusjoner. Særlig har de et vanskelig forhold til fagfellevurdering. Å gå FrPs klimapolitiske talsmann i sømmene på hvilke kilder han bygger sine oppfatninger på vil være opplysende. Heldigvis har forskersamfunnet begynt å svare effektivt på angrepene. En god oversikt over fornekternes argumenter og feilene i dem, og hvor pengene til å spre dem kommer fra, finnes på http://www.skepticalscience.com/, og http://www.desmogblog.com/.

Mer fra: Kultur