For første gang i moderne tid har andelen fagorganiserte falt til under 50 prosent. Siden 1992 har den falt fra 57 prosent til 49 prosent. Over hele linja har fagbevegelsen satt inn krefter for å snu utviklingen. Vel vitende om at fallende organisering legger press på den norske modellen og folks arbeidsforhold, endrer maktforholdene i samfunnet, og er en oppskrift for økte forskjeller.
Den ferske rapporten «Organisering av uorganiserte», fra Fafo og Arbeidsforskningsinstituttet, viser at det er store forskjeller i organisasjonsgrad i ulike deler av arbeidslivet. Mens den er på 79 prosent i offentlig sektor, ligger den på 38 i privat sektor. Organisasjonsgraden stiger med alderen, og det er flest uorganiserte i private servicebedrifter. I går kunne avisa Klassekampen også fortelle at tilknytningen til arbeidslivet har stor betydning. Blant studenter og andre med deltidsstillinger i privat sektor, er bare 17 prosent fagorganiserte. I private servicebedrifter ligger andelen organiserte med «løs tilknytning» helt nede på 14 prosent. «På en måte er bransjer hvor mange ansatte har en løs tilknytning til jobben dømt til å være underorganisert», sier Fafo-forsker Kristine Nergaard til avisa. Men som hun påpeker er det ikke et naturgitt lavt nivå.
Det er ikke veldig overraskende at organisasjonsgraden er lav i sektorer med mye løsarbeid og midlertidighet. Så hvordan forholder regjeringen og Høyre seg til denne utviklingen? På en side sier den at det er viktig med trepartssamarbeid og høy organisasjonsgrad, men når den på den andre bruker regjeringserklæringen til å «anerkjenne at mange arbeidstakere velger å være uorganiserte», og motsetter seg krav om å legge rette for økt organisering, da framstår det som tomme floskler. På toppen av dette har ulike Høyre-topper de siste par ukene stått i kø for å fortelle oss at det ikke handler om et råere arbeidsmarked preget av mer løsarbeid og bemanningsbransje, men kun om fagbevegelsen. «Vi vil fra regjeringens side stille opp for alles rett til å organisere seg, men det er fortsatt slik at det er fagforeningene selv som må være attraktive, som må ha et tilbud og vise sin berettigelse», sa statsminister Erna Solberg forrige uke, på direkte spørsmål om hva regjeringen vil gjøre for å snu en fallende organisasjonsgrad. «Egne tiltak, utover dem vi har i dag, mener regjeringen ikke er nødvendig». Dette kom etter at stortingsflertallet hadde gitt regjeringen ordre nettopp om å komme tilbake med forslag som bidrar til å øke organisasjonsgraden.
Et par dager senere spilte partiets finanspolitiske talsmann Henrik Asheim den samme plata. Det handler ikke om et arbeidsmarked der folk får mindre makt over eget arbeidsliv, men om et LO som «ikke henger med i tida», hevder Asheim. Uka før var Høyres parlamentariske leder Trond Helleland ute med noe av det samme, under stortingsdebatten om regjeringserklæringen. «At LO og andre fagforeninger ikke får den organisasjonsgraden de ønsker, må være deres utfordring», slo Helleland fast og la til, som et ekko av den borgerlige plattformen fra Jeløya, at «vi skal ikke undervurdere folks rett til å velge å være uorganisert».
Det er mange grunner til at folk velger ikke å organiserer seg, og selvsagt er det fagbevegelsen selv som må stå for rekrutteringen, og må overbevise folk om at det er viktig og riktig. Det er heller ingen tvil om at fagbevegelsen har en formidabel jobb foran seg, ikke minst i bransjer med liten kultur for fagorganisering og i bransjer preget av fagforeningsfiendtlige bedrifter og stor grad av løsarbeid. Men Høyre er på villspor når de ikke makter å forholde seg til at utviklingen mot et råere arbeidsliv spiller en viktig rolle for organiseringen.
Forrige uke ble det offentliggjort en meningsmåling bestilt av Svenssonstiftelsen, som jobber for å fremme verdien av fagorganisering. Der blir folk spurt om de noen gang har fryktet at å melde seg inn i en fagforening skal få konsekvenser for jobben, i form av mindre tillit, færre vakter, dårligere forhold til sjefen eller på andre måter. Blant unge arbeidstakere svarer nær én av fem ja. Frykten er høyere blant unge enn blant eldre arbeidstakere, og den er størst blant dem som tjener minst. Overraskende? På ingen måte. Hadia Tajik (Ap) hadde en interessant beskrivelse av hvordan dette kan arte seg under spørretimen på Stortinget forrige uke. Hun fortalte historien om en ung industriarbeider fra Rogaland, som var leid inn som arbeidskraft. Han skulle delta under landsmøtet i sin fagorganisasjon, men kvidde seg for å fortelle om dette på jobben fordi han hadde kjent på at arbeidet hans som tillitsvalgt ikke var spesielt populært. Han endte likevel med å fortelle det, og reiste på landsmøtet. Vel tilbake fikk han beskjed om at det ikke lenger var bruk for ham, at de heller leide inn andre.
Hvordan nedgangen i organisasjonsgrad forklares, har selvsagt også konsekvenser for hvordan man kjemper for å snu utviklingen. En utvikling mot mer løsarbeid er en helt sentral del av problemet, og da trengs det, som daglig leder Andreas Halse i Svenssonstiftelsen sier det, politisk handling for faste og trygge jobber, og et generaloppgjør med bemanningsbransjen. At regjeringen heller holder stø høyrekurs i arbeidslivspolitikken, og vier engasjementet til å anerkjenne retten til ikke å være organisert, burde ikke overraske.